(Den litt for lange historien om) Murphys kropp

Det er ikke egentlig det at jeg hater kroppen min. Dette blir ikke en sånn bloggpost.
Kroppen min er helt okå, den, den gjør det den får beskjed om (om enn litt langsommere enn jeg kanskje helst ser at den gjør det), den klarer for eksempel å løpe til bussen når den må dét og å spise helt drøyt mye dessert etter at den har spist tilsvarende drøy mengde med middag, og den er verken så stor eller så liten at jeg ikke kan kjøpe billige, fine barnearbeidsklær til den hos klesgigantene. Kropp er altså topp!, og alt det der.
Men problemet med kroppen min er at alt som kan gå galt med den, alltid gjør det.
Jeg har immunforsvaret til en med innmari dårlig immunforsvar.
Dersom det finnes en mistanke om et influensavirus, så har jeg allerede fått alle symptomer. Om noen så mye som skriver "sol ute, sol inne, sol i hjertet..." på twitter, så blir jeg solbrent. Om det ligger ett glasskår på veien et eller annet sted i en mils omkrets, så kan du banne på at det kommer til å finne veien inn i skoen min.
Jeg blir syk av å være frisk.
Ta bare den perioden som har gått siden sist blogginnlegg.

Jeg har i over to år vært plaget av en plutselig følelse av å bli beskutt, av noe ganske stort og tungt som f.eks en kanon, rett i brystet, tett etterfulgt av en slags kvelningsfornemmelse.

Jeg har etterhvert innsett at jeg har et hjerte som er like melodramatisk og oppmerksomhetssykt som resten av meg; det får fullstendig anfall hver gang det føler seg oversett. Problemet er bare det at før så skjedde dette bare én gang hver andre måned eller noe (temmelig overkommelig, med andre ord), men nå har det begynt å ta seg opp. Nå får jeg muskelkrampe i eninga, og noen ganger passer det mindre bra enn andre ganger. 

Å plutselig ikke kunne fullføre setningene sine på skolen kan være nokså ubehagelig, og å dra en "jeg ble bare veldig rørt og tankefull av min egen setning" fungerer bare til en viss grad. 

"Så kanskje Edgar Allan Poe egentlig mente at... –"

"– UÆ-HARK-surklesurkle-AU.

... Om det går bra? Eh. Ja. Ja, jeg bare... ble litt satt ut av hvor innsiktsfull jeg er."

Så i begynnelsen av april hadde jeg allerede så smått begynt å vurdere å gå til legen (for andre gang på superkort tid; fra før av ble jeg allerede behandlet for både influensa og sti på øyet. Naturligvis.)
Men bare hjertet alene var ikke nok til å overtale meg til å gå til legen. Jeg er livredd for leger. Og dessuten tilsvarende engstelig for regningene deres.
Så jeg trengte mer.
Jeg ble med på å bestille sydentur med bofellen, og temmelig nøyaktig én uke før avreise meldte den kjente flyskrekken seg – i tennene.

Jeg får alltid tannverk av å skulle fly.
Jeg kan ikke forklare det, det bare er sånn.
To av visdomstennene måtte jeg trekke dagen før jeg skulle fly til Australia, og én trakk jeg kvelden før jeg skulle fly til Thailand.
Når jeg skal reise så vil tennene mine simpelthen ikke være med. De har det samme primadonnakomplekset som hjertet, tydeligvis, og må på død og liv få viljen sin i ett og alt.

Så jeg tenkte at jeg kunne dra til legen for å få litt skikkelig smertestillende og dessuten sjekke hjertet samtidig, for jeg kom ikke til å rekke noen tannlegetime denne gangen og å gå til legen med hjertebråk virker mindre avskrekkende dersom hjertebråket bare er en slags "forresten, apropos ingenting", og ikke hovedgrunnen til besøket.

Så jeg troppet opp, da, med friskt mot og syk kropp og legeskrekk og det hele.

Etter en kjapp og smertefri dialog kom det frem at grunnen til at jeg egentlig var der, var at jeg sannsynligvis har melkeallergi. (Ikke spør meg; legens veier er uransakelige.)

Så den hyggelige damen insisterte på at jeg skulle ta en blodprøve.
La meg si det der én gang til med full effekt:
TA EN BLODPRØVE.

Og straks føk følgende liste gjennom hodet mitt:

- Edderkopper
- Høyder
- Trange rom
- Sinte menn
- Jerv
- Tang og tare
- Svigermor
- Hai
- Dronningen i Snehvit etter at hun har blitt forvandlet til en gammel heks
- Sjekke nettbanken

Alle punktene på den listen der, er ting jeg er mindre redd for enn blodprøver.

Dette henger nøye sammen med min intense frykt for underarmer.
Gamle lesere husker kanskje at jeg på mitt "kle deg ut som det du er reddest for i hele verden"-klassebilde på videregående, kledde meg ut som en underarm.

Jeg er en av de få uheldige her i verden som har to (kanskje uforståelige) fobier som nesten alltid kombineres. Jeg er intenst redd for blodprøver og intenst redd for underarmer og av en eller annen grunn får man sjelden den ene uten den andre.
Det hadde vært vesentlig enklere om jeg var redd for underarm pluss noe fullstendig annet, noe fullstendig annet som man bare ytterst sjelden har på underarmen sin.

Okå!

Okå!

Okå!

Men jeg er ikke redd for klovner eller måker eller gærninger. Du kan feste så mange klovner/måker/gærninger på underarmen min som du bare vil. Sjå kor eg bryr meg! Men ikke blodprøver.
 Jeg er redd for blodprøver.
 Og blodprøver har man ganske ofte på underarmen sin.

Ikke okå.

Så det gikk som det måtte gå: jeg begynte å hyperventilere og den hyggelige damen måtte gi seg for tidlig fordi jeg holdt på å besvime og jeg vet fremdeles ikke om jeg er allergisk mot melk eller om hjertet mitt prøver å grave seg ut av brystet mitt med skje eller om tennene mine burde behandles for flyskrekk, for damen sendte meg hjem for å slappe av, og siden da har ikke kroppen min og jeg vært på talefot.
 (Men i det minste er jeg flere hundre kroner fattigere etter legebesøket, så sannsynligheten for at jeg får råd til å utvikle alkoholproblemer har nå minket betraktelig. Dét er da noe.)

Så jeg gik slukkøret hjem, da, la meg på sofaen og hatet livet. Og så hatet jeg det med ett enda mer, da det viste seg at jeg var blitt jentete én uke før tiden og butikkene var stengt for kvelden og jeg hadde ikke så mye som én skarve tampong eller noe sjokolade eller noe som helst.

(Hei, (enkelte av mine) mannlige lesere (som for eksempel min bror): jeg kommer ikke til å beklage for at jeg har mensen, eller for at jeg forteller dere at jeg har det. Jenter flest har en stygg tendens til å ha mensen relativt ofte. Det er veldig plagsomt, dyrt, vondt og ubeleilig, så at det er ubehagelig for dere å høre om det, synes jeg ærlig talt ikke at er spesielt trist.

Det er ikke deres eggstokker som på magisk vis transformeres til mannevonde daleks en gang i måneden.)

Iallefall. Livet var generelt et eneste stort helvete og jeg bestemte meg for å legge meg for å slippe å kjenne mer på dustekroppen med sitt oppmerksomhetssyke hjerte og sin post-influensafeber og sitt Quasimodo-øye og sine mentalt forstyrrede tenner og sin potensielle melkeallergi og dårlige planlagte menstruasjon og det hele. Jeg ville bare skru av hele maskineriet.

Men tro ikke at jeg var trygg bare fordi jeg sov. For dengang ei.

Jeg beveger meg nemlig ganske mye når jeg sover, og akkurat denne natten valgte jeg å falle ut av sengen.
Jeg våknet av en svært foruroligende "DUNK-DUNK-FAEN"-lyd, og det viste seg at det var jeg som hadde laget den, lyden altså, nærmere presisert pannen min ("dunk"), nesen min ("dunk") og munnen min ("faen") idet jeg forsøkte å reise meg opp fra gulvet og nattbordet gikk til angrep på hodet mitt; først pannen og deretter nesen. Dunk-dunk-faen-Hæhvaskjeddenå?-faen.
 Og dét er historien om hvordan jeg ga meg selv hjernerystelse i søvne. 

Heretter har jeg planer om å sove trygt og godt med hockeyhjelm, til stor glede og underholdning for eventuelle overnattingsgjester.

Neida. Men jeg vil gjerne ha en hockeyhjelm likevel. Som jeg kan gå med i trappen til vår nye leilighet. Trappen over alle trapper. Trappen som er så bratt at det ikke går an å få med hele trappen på bilder engang. Trappen som man må ta pirutter i for å å komme seg ned, fordi det ikke er plass til hele foten på enkelte av trappetrinnene, bare tåspissene. Trappen som kommer til å bli min død. Trappen som, patetisk nok, er den ultimate Bossen i det spillet som er mitt liv.

Trappen.

Da jeg flyttet inn så tenkte jeg først ganske hardt på "Hvor er det nå jeg har sett den trappen der før igjen...?"




Men så kom jeg på det.

"Ah. Der, ja."

Følg med i neste, spennende episode av Murphys kropp, der jeg vil forsøke å kombinere Stairs of Cirith Ungol med Sko fra Bærumspikens Skoskap.

Nei, forresten. Med min flaks har de ikke internettforbindelse på legevaktens beinbruddavdeling, så da blir det sikkert ikke noe å følge med på, iallefall ikke her på bloggen. Så bare glem det, dere.


Send hjelp

(helst før jeg gjør noe dumt.)

Opp eller ned

Jeg har lagt meg til den uvanen å starte setningene mine med "jeg vet ikke", jeg vet ikke hvordan det skjedde, det bare ble sånn. "Jeg vet ikke" og "jeg tror" og "kanskje". Jeg tar forbehold, jeg risikerer ingenting, gambler ikke, tar ikke sjansen, jeg vil ikke ha ansvaret for dette, vil ikke stå for det, jeg kan ikke. Jeg lever i limbo, jeg vet ikke, jeg vet ingenting tror jeg, spør noen andre, ikke spør meg.

Jeg er så lei av at alt er halvveis. Av at ingenting er sikkert. Av at alt endrer seg, men aldri drastisk. Aldri nok. Aldri helt.
Jeg ønsker meg svart/hvitt. Jeg vil ha A eller stryk. Jeg vil ha ja eller nei. Jeg vil ha klare svar, sommer eller vinter, varmt eller kaldt, rett eller galt, snill eller slem. Jeg vil være våken om dagen og sove om natten. Jeg vil si "jeg vet", og mene det. Jeg vil at det skal briste eller bære. Jeg vil gi alt for litt klarhet. For glad eller rasende. For musikk eller stillhet, jeg blir gal av alle lydene som ikke er noenting, som ikke sier meg noe, all støyen som ikke er for meg; mobiltelefoner som durer mot pultene på skolen, utvekslingselevene som snakker høylytt i køen i kantinen, babyene som skriker på bussen; jeg vil ha alt eller ingenting, jeg vil ha en pålitelig hodepine som jeg kan planlegge med, jeg vil ha et eget rom i vesken til ibuxen.

Det kjennes som den gangen jeg mistet oppdriftskontrollen under et dykk i Sverige, det er flere år siden nå. Sanden gjorde vannet rundt meg så skittent at jeg ble fullstendig desorientert, og det tok akkurat litt for lang tid før jeg kom på at det gikk an å blåse bobler for å finne veien opp, at boblene alltid stiger, jeg rakk akkurat å bli engstelig, det kan bli så mørkt der nede og jeg følte meg svimmel og i et øyeblikk var alt marerittaktig og rart, luften kjentes for tørr i regulatoren.
Det var naturligvis ikke farlig, ikke egentlig; ned var jo fremdeles ned og opp var jo fremdeles opp, boblene steg og jeg sank, men alt virker uoverkommelig når man først kjenner at kontrollen er borte, at man ikke har føttene på jorden, at alt er i fri flyt. At man ikke kan se ordentlig.

Det er sand overalt, jeg føler meg like desorientert som den dagen på dykket, men jeg puster i luft og ikke i vann nå, jeg kan ikke jukse, jeg vet ikke hvordan jeg skal finne veien opp denne gangen.

Alle de tingene vi gjør for å drepe tid

Når du ringer, står jeg og kler på meg i det mest rotete rommet i hele Trøndelag. Et eller annet sted under en av de store haugene med klær ligger telefonen og durer, jeg kan høre at det ikke er så lenge til Pinky begynner å synge "til vanlig er jeg sjørøver men nå er vi i havn" og jeg tenker at jeg aldri i verden rekker å finne den før den har ringt ut. Jeg har rett.
Det blir stille et øyeblikk.
 Så begynner det å dure igjen.
Du kjenner meg; du ringer flere ganger, og jeg igangsetter en ny leteøkt. Finner til slutt telefonen under et vått håndkle.
"Hei jeg var nettopp i dusjen sorry alt er litt kaotisk her akkurat nå" nesten roper jeg, "gi meg to sekunder, må finne handsfreeledningen", og du ler, tålmodig, "okå", sier du, og jeg forestiller meg at du nikker, sikkert på bussen, du er alltid på bussen når du ringer.
Jeg setter meg ytterst på sengen, med dynen rundt meg og beina trukket opp i skredderstilling.
"Jeg ville bare høre hvordan det går", sier du.
Jeg lar blikket gli over rotet. Ser på lampen som ikke har hatt lyspære i seg siden oktober, på bøkene som ligger som skadeskutte fugler langs hele gulvet; ryggene i været og sidene krøllet på en måte som ingen litteraturstudenter med respekt for seg selv bør krølle sidene sine. Ark overalt, ihjelskriblet, jeg skal egentlig kaste dem men det er ikke pose i søppelkassen. Et tomt isbeger hviler i vinduskarmen. En genser full av kaninhår tjener som gulvteppe under verdens største knute av ledninger og ladere av ymse slag.
"Aldeles ypperlig", sier jeg.
"Jeg har ikke hørt fra deg på en stund", sier du.
"Jeg har ikke hørt fra deg heller."
"Nei."

Du forteller om skole og om katten din og litt om jobben, og jeg trekker det ene beinet nærmere brystkassen. Jeg har et sår over hele kneet som ikke vil gro. Det er fra da jeg tryna foran Nidarosdomen, jeg spurtet ned trappene og snublet i det nederste trinnet – gikk rett i bakken, folk kom styrtende til fra alle kanter for å høre hvordan det gikk –  det så ut som at jeg satt og ba til Gud eller Olav eller noe, der jeg satt på knærne med ansiktet vendt mot bakken, men egentlig var det banneord jeg hvisket, ikke bønner, jeg blødde tvers igjennom strømpeknærne og måtte kjøpe nye på flyplassen. Jeg skulle rekke en begravelse. "Gjør det veldig vondt?" spurte en bekymret, gammel dame, og jeg viftet det bort med den ene hånden, "det går over", sa jeg.

Jeg fortalte deg ikke at jeg var hjemom den gangen, enda du sikkert ville ha kommet og møtt meg om jeg sa ifra. Du tror jeg har vært i Trondheim hele denne tiden, men jeg har vært hjemme mange ganger, jeg har bare ikke fortalt det til noen. Jeg har vært hjemme og i Sverige og i London og på Senja og ikke så veldig mye i Trondheim, jeg har fire halvfulle ryggsekker under sengen, jeg gidder ikke pakke ut.

"... og da sa jeg bare at hun godt kunne få den", avslutter du, og så ler du, og jeg innser at jeg har gått glipp av noe, at jeg allerede har falt ut av samtalen, jeg ler med, "det var vel like greit, kanskje", sier jeg, og du gjennomskuer meg ikke. "Ja", sier du.
"Men da får jeg altså ikke trent noe på en stund fremover", fortsetter du, og jeg lurer på hva i granskauen det var du ga henne som gjør at du ikke kan trene lenger, du som alltid trener uansett hva, men jeg spør naturligvis ikke.

I London spiste vi på en kafé der alt var hvitt brød og bacon, og den polske kompisen til Johanne fortalte om Anna Karenina-filmen.
"Jeg har ikke sett den ennå", sa jeg, "men jeg liker ikke Keira Knightley, hun gjør meg uvel, jeg får lyst til å slå ting når jeg ser på henne."
Han nikket, "and she's so skinny", sa han.
"Keira Knightley's so skinny, she can get away with anything, she can get away with murder, she's that skinny."
Jeg nikket og tygget ettertenksomt på baconskiven min. Skylte ned med brus.
(Jeg skal jo aldri komme unna med mord.)

"Får du trent noe der oppe, da?"
"Jada", sier jeg, "litt."
"Bra. Herregud, jeg gleder meg så sykt til sommeren. Men det virker liksom som at den aldri kommer noe nærmere, er du ikke enig?"
Jeg nikker. "Jo", sier jeg, og mener det.
I går kjørte isbilen forbi leiligheten, den stod stille og ringte en god stund, før den kjørte sin vei igjen, slukkøret, forestilte jeg meg, med halen mellom beina i det tette snødrivet.
"Herregud", sier du.
"Herregud", sier jeg.

Sommeren til niendeklasse.
Vi var lei av at guttene i klassen alltid fortalte blondinevitser. En dag sendte vi ut massemelding, min bestevenninne og jeg, vi skrev at de måtte komme på fotballbanen. De burde ha skjønt at det var noe muffens; vi brukte min mobil, og jeg har alltid hatet fotball.
Men de kom nå uansett, og vi hadde klatret opp på det ene fotballmålet og satt klare. Bak ryggene holdt vi to bokser hver med krem.
Da de kom hev vi oss over dem mens vi skrek som gærninger og sprayet dem ned, "Blondinenes hevn!" gaulet vi, og vi hylte og vi lo og de fikk krem i håret og krem på klærne og krem på hendene og det var greit, de kunne få krem overalt og det var helt okå, for det var sommer og alle kunne spyles med vannslanger etterpå.
Jeg prøver å huske om dette var siste gangen jeg gjorde noe rart uten å ofre en eneste tanke på hvorvidt jeg ville sitte igjen med en god anekdote etterpå eller ikke, om dette var siste gangen jeg gjorde noe bare fordi det var gøy, der og da, og ikke fordi historien ville bli god. Det var sikkert ikke det, men det kjennes sånn, akkurat nå så kjennes det sånn, akkurat nå for tiden, akkurat dette året. Moro er morsomst om det er manusbasert, mekanisk. Å glede seg over er bedre enn å glede seg til.

Du trekker pusten, og jeg skjønner at nå kommer det du egentlig ringte for å si.
"Du vet han jeg fortalte deg om...?" sier du.
Han som blir så sint? Han som ikke behandler folk bra? Han som alle har advart deg mot? Han som du burde holde deg unna? Han som jeg ikke liker å høre om? Han som du ikke liker å fortelle om? 
"Han du møtte på Tøyen i høst?"
"Ja."

Den siste kvelden før jeg skulle fly hjem igjen til Norge, så Johanne og jeg på American Beauty på tv-en til bofellen hennes.
Johanne hadde aldri sett filmen før, og da Kevin Spacey lot hendene sine gli over den spinkle, hvite kroppen til Mena Suvari, skuttet hun seg, "de er altfor store", sa hun, "han har sånne ordentlige, store mannehender, og hun ser jo ut som et barn!"
Og jeg tenker på deg, på knærne dine som var femten og fulle av blåmerker en gang i tiden, og hendene hans – jeg vil ikke vite hvordan de ser ut, aldri, jeg vil ikke se dem, jeg merker at jeg aldri vil møte ham eller håndhilse og kjenne at hele hånden min forsvinner inn i hans, og jeg lurer på om det er dette jeg kommer til å tenke på, nestegang jeg ser American Beauty, hver eneste gang jeg ser American Beauty fra nå av, store, grove hender og deg og hubba bubba-tyggis, det er så kort tid siden du var så mye yngre enn du er i dag.

"Jeg trodde dere skulle slutte å se hverandre", sier jeg.
"Det trodde jeg også", sier du, "men Maren, det er bedre nå, jeg lover deg, det er helt annerledes nå. Det går mye bedre nå."
"Fint", sier jeg.
"Ikke si 'fint'", sier du, "jeg mener det."
"Jeg også. Jeg synes det er fint hvis det går bedre."
"Det går bedre."
"Med meg også" sier jeg.
Jeg har klødd opp skorpen på såret på kneet mitt igjen, det blør på lakenet og et eller annet sted i alt rotet ligger det kanskje mer rent sengetøy/kanskje ikke, og jeg tenker med meg selv at hvis sommeren noensinne kommer og vi kan gå med shorts igjen så kommer alle til å kunne se dette arret.

DIY-guide: Hvordan bli glad nok

Når jeg er i mitt sedvanlige selvmedlidende sutrehumør, så liker jeg å stalke jenter jeg ikke kjenner. Da logger jeg på bloglovin også leser jeg typ hundre blogginnlegg på én dag også føler jeg meg bedøvet, som på mange måter er bedre enn å føle seg bedrøvet; jeg klarer ikke å ta inn flere inntrykk og jeg blir helt likegyldig, og likegyldig er så mye finere enn trist, eller i det minste gjør det seg bedre på twitter.

I det siste har bloglovin formelig flommet over av Do It Yourself-guider ("Lag pizza! Lag makroner! Lag kjoler! Lag alt!!!"), det er som om ingenting er verdt å si hvis man ikke kan si det med en guide. Problemet er bare at disse guidene har som grunnpremiss at du allerede har fulgt noen andre guider, guider av typen:
- Hvordan bli voksen nok til å bry deg om hvordan man lager sunn pizza
- Hvordan få orden på livet ditt sånn at du får tid til å bake grovbrød
- Hvordan tjene nok penger til å ha råd til alle disse sinnsyke tingene du trenger på Panduro Hobby for å lage Scrap Book
- Hvordan bli søt og nynorsk og alle-fuglene-kler-på-meg-om-morgenen nok til å lage makroner
- Hvordan bli glad nok til å ha overskudd til å sy om alle t-skjortene dine til kjoler

Så jeg tenkte å ta for meg den siste der. Den er tross alt, slik jeg ser det, mest presserende, ikke nødvendigvis fordi jeg har så innmari lyst til å sy om alle t-skjortene mine til kjoler (jeg har bare én t-skjorte og den har en t-rex på seg så den vil jeg egentlig ikke sy om), men heller fordi de øvrige punktene på listen kommer til å bli vanskelige å få til om jeg bare er i humør til å sitte inne og lese blogger hele dagen.


Altså.
DIY: Hvordan bli glad nok.

• Mat og drikke
Jeg bor med en kanin, og en jente som eier kaninen. Når jenta som eier kaninen ikke har lyst til å spise mat, så husker hun likevel å fôre haredyret. Dette fordi noe annet ville kvalifisert til dyremishandling, og dyremishandling er ikke okå. Jeg kjenner ingen som ville synes det var i orden om folk neglisjerte matbehovet til kjæledyrene sine. Men jeg kjenner veldig mange som synes det er greit å droppe å mate seg selv. Da jeg snudde døgnrytmen på tamagotchien min i niendeklasse så stod jeg opp midt på natta for å huske å mate den. Men meg selv er det visst ikke så farlig med.
Jeg sier ikke at vi skal slutte å gi mat til kaniner og tamagotchier, jeg synes bare at vi fortjener den samme behandlingen selv. Personlig er jeg mest tilhenger av middagspannekaker. Pannekaker er jo superbillige, og så enkle å lage at selv jeg får det til. Bruk dem som tacolefser, og avocado, paprika, oliven, fetaost og sopp som tacofyll. Hurra! 

 Når det gjelder drikke: jeg har kommet til det punktet der jeg blir sånn her

 



om jeg ikke får kaffe. Det er ikke helt bra. Derfor prøver jeg å drikke noe annet av og til, for ikke å bli helt avhengig. Jeg drikker hobbitkarsk. Hobbitkarsk er solbærtoddy med fersk, raspet ingefær i. Det er helt usannsynlig godt. Prøv. Du kommer til å bli glad. Bare husk å bruke nok ingefær.

• Bevegelse
Gå tur. Hele tiden. Gå istedenfor å ta bussen. Dans hver gang du får muligheten. Kjøp deg en rockering, for rockeringer eier. Gå i svømmehallen. Dra på trening. Ikke bry deg om at du ser teit ut. Alle ser teite ut. Alle er teite. Det er et faktum. Spørsmålet er bare om du vil være teit og trist, eller teit og blid. Dessuten kommer du til å sove innmari mye bedre om du har vært i bevegelse først. Når jeg ikke har trent ordentlig så reagerer jeg ved å sparke folk ut av sengen, skrike tilfeldige navn og "du er en hore!", eller synge dårlige popsanger - alt sammen i søvne. Det er mye som tyder på at underbevisstheten min blir mer sliten av at jeg ikke trener, enn det jeg blir av å faktisk trene.

 
• Hverdagen
Nå for tiden så er dette mitt forhold til studiene mine:

Helgene går liksom greit, problemet er å finne en måte å glitre seg gjennom hverdagen på. Her har jeg faktisk bare to tips (jeg tar gjerne imot fler.)

1. Finn ut akkurat hva som irriterer deg mest i hverdagen, og sett alle kluter til for å fikse det. Altså: prøv å gjøre noe med selve problemet.
2. Distraher deg fra problemet. Dette gjør du ved å flytte oppmerksomheten din til noe annet.

Eksempel på punkt 1:
I FORHOLD TIL
Jeg irriterer meg så mye over "i forhold til"-feilene til foreleseren min, at jeg ikke får med meg hva hun snakker om, enda så interessant det er, og enda så flink hun er ellers. Jeg blir bare sittende og vente på slutten av setningen hennes, som aldri kommer.
"I forhold til formalisme..." - ... så hva da? HVA ER DET SOM ER HVORDAN I FORHOLD TIL FORMALISME?!!?!
Dermed blir jeg nødt til å lese ekstra mye hjemme. Superfrustrerende. 

Dette har vist seg å ikke være så vanskelig å hanskes med som først antatt. Jeg bare legger til et par velvalgte ord i hodet mitt hver gang hun sier "i forhold til", og så går alt strålende.
I begynnelsen var det litt tungvint, men nå går det på autopilot, og livet er en lek!

Dette er ordene man legger til:
"... er du innmari kul. Men det var et malapropos. Angående/når det gjelder/i forbindelse med/apropos/now for something completely different:"
Formelen blir da: Begynnelsen på setningen + ordene jeg synes man burde legge til + det ordet som kom etter "i forhold til" en gang til, og så slutten av foreleserens utsagn.
Om foreleser har tenkt å si "i forhold til formalisme er Viktor Shklovsky en viktig mann", for eksempel (æsj), kan setningen heller lyde som følger:
"I forhold til formalisme er du innmari kul. Men det var et malapropos. I forbindelse med formalisme er Viktor Shklovsky en viktig mann."
Ikke bare skjønner jeg nå hva foreleser mener, jeg får nå også tidenes selvtillitsboost, fordi jeg cirka seksti ganger i timen før høre at jeg er innmari kul. Jeg er kul i forhold til formalismen, strukturalismen, feminismen, post-strukturalismen, fakultetet, Trondheim, litteraturvitenskapen og Russland. Jeg er kul i forhold til alt og alle. Jeg elsker meg selv. 

 Eksempel på punkt 2:
Distrahering.
Jeg distraherer meg fra alt som er plagsomt, ved å forankre min bevissthet i kunsten jeg omgir meg med. Eller for å si det på en annen måte: ved å være supervimsete og tenke på alt annet enn det jeg bør tenke på. Jeg følger med på samtalene til folka ved nabobordet, jeg nistirrer på de andre passasjerene på bussen, jeg tar bilder av all grafittien jeg kommer over og jeg leser alt som står på veggene rundt omkring. Det gjør meg ganske glad. 

Dette står skrevet på to ruter rett ved siden av hverandre på veggen på en av doene på Deichmanske:

• Ring noen
Ring noen du ikke har snakket med på en stund. Ring en venn. Ring din mor. Ring bestefaren din. Ring hvem som helst. Bare snakk med noen, ikke fordi dere trenger å snakke om noe men fordi det er hyggelig å snakke med folk.


• Spill
Jeg har trua på spill. Spill gjør alt bedre. Problemet er bare at de fleste spill er ganske dyre. Men fortvil ikke. Det går an å lage sine egne.
 I desember lagde vi pensum-Alias, som er akkurat som vanlig Alias, bare at man skriver opp ord og uttrykk fra pensum på lapper og så bruker man de hjemmelagede lappene, også spiller man og lærer samtidig!!! Det eneste som er viktig er at man er mange nok spillere, for ellers vet man jo hva som står på alle lappene, og da blir det ikke noe gøy. Hvis man ikke vil være nerd så kan man jo lage andre ord som ikke er pensum også, forsåvidt, men da føler man seg ikke like flink etter på.
 Og når vi først snakker om desember: jeg lagde lesesalbingo, og jeg tror aldri jeg har brukt så mye penger på sjokolade og kaffe på én måned før i hele mitt liv. Anbefales i eksamenstiden.





Jeg har også lært å spille hviskeleken med penn og papir. Da sitter man i en sirkel, også skriver den første spilleren et ord på en lapp, og sender lappen sin videre til spiller nummer to. Så tegner person nummmer to ordet han fikk, på en egen lapp (for eksempel: har han fått ordet "hus", så tegner han et hus. Logisk nok.) Så sender han tegningen til person nummer tre, som så skal skrive ned på en ny lapp hva han tror tegningen forestiller (for eksempel: "kirke?"), og sender sitt ord videre til nestemann, som i sin tur skal forsøke å tegne en kirke. Slik går det annenhver tegning, annenhver ord. Sistgang vi spilte dette så startet vi med ordet sjark og sluttet med en tegning av en håndballkeeper. Ingen av oss er utpreget gode til å tegne (eller gjette), tydeligvis. Dette er uansett supergøy i praksis, jeg lover.
 Eller så kan man jo alltids lage sitt helt egne spill. De fleste har jo terninger liggende rundt, så terningbrettspill er nok enklest. Det viktigste er at man prøver. Spillkveld er det koseligste i verden.
(Dersom du av en eller annen grunn ønsker å lese hva jeg har skrevet i rutene på dette spillet som jeg laget som et eksempel, kan du trykke her, for der går det an å trykke på forstørrelsesglass, i motsetning til i det idiotiske bildesystemet til blogspot. Pokker ta blogspot. Hipp hurra for meg og for at jeg er så løsningsorientert.)




• Kulturtilbud 
Gå i teateret! Gå på kino, og på galleri og museum, og på konserter. Det virker kanskje litt tiltak, iallefall museum, men det er så verdt det! Du sparer inn igjen pengene ved å huske å ta med matpakke når du skal på skolen (lag for mye middag dagen i forveien), og kaffe på termos, og ved å ikke kjøpe så latterlig mange klær. Gjør det til en utflukt, så har du noe å glede deg til. Å glede seg til ting er det beste i verden.


• Kroppskontakt 
Jeg er ikke så veldig glad i klemming og sånt. Jeg er på en måte mer tilhenger av å bare ligge i stjerneformasjon på gulvet og vente til noen kommer for å snu meg rundt og klø meg på ryggen. Men det skjer nesten aldri, dessverre. Heldigvis bor jeg med en kanin. Kaniner er greie å kose. De er innmari myke.




Hallo?






OPPMERKSOMHETSNINJAATTACK

(Nå vil kanin-Truls riktignok bare kose meg når det ikke er noen andre i leiligheten og jeg er hennes eneste valg, og det legger naturligvis litt demper på de varme følelsene, men kos er nå engang kos uansett.) 
Poenget mitt er at det ikke spiller noen rolle hvem du koser, bare at det

1. er noen du har lyst til å kose
2. er noen som har lyst til å kose deg (påtvungen kroppskontakt er ugreit)
3. foregår på en måte som passer deg

Om du vil klappe nabokatten heller enn å kysse komplett randomguy på byen, så klapper du nabokatten. Om du heller vil klappe komplett randomguy så må du for all del gjøre det også. Klem en venn. Bare... Ikke sant. Gjør noe. Don't you wanna feel my bones on your bones? etc.
 Det er kjempeeffektivt mot ensomhet.


• Musikk/Litteratur
Ikke hør på den triste, melankolske musikken. Den vil bare fungere som et sånt sirkusspeil, der du tror at du ser deg selv mye større og mye klarere, men egentlig så blir alt bare forvrengt og rart. De triste sangtekstene handler ikke om deg. Ikke få dem til å gjøre det, heller. Ikke les deg selv inn i refrengene, ikke let etter bekreftelse på at du har det tungt og vanskelig, ikke syng med på de setningene som føles som overskriften på livet ditt, selv om du får litt sånn renselsesfølelse av det. Ta en pause fra Bright Eyes og Postal Service. Ikke hør på Loney, Dear. Ikke hør på de tristeste sangene til Pink Floyd. Styr klar av The Smiths. Hør på noe som tvinger deg i godt humør. Om man smiler manisk til speilet, lurer man kroppen til å tro at man er blid. Hør på noe du forbinder med sommer, eller med pappaen din, eller bursdager, eller sykling og festival, eller hva som helst som er fint. Noe som gir deg lyst til å løpe eller danse. Jeg vet at det føles feil i begynnelsen, men gjør det allikevel. Hjernen er kjempelettlurt.



 Jeg vil ikke si noe om hva du skal lese eller ikke lese, for jeg tror ikke litteratur fungerer på samme måte som musikk, iallefall gjør det ikke det på meg. Det eneste jeg vil si, er dette: Les Noe.
Gi deg selv et fristed. Finn et språk du liker og en verden du orker å være litt i. Og nei, å drukne seg i en tv-serie er ikke det samme; du trenger litt fri fra skjermen, du trenger tid til å puste med magen og lukke øynene iblant og tenke eller le med eller kanskje til og med sovne, uten å våkne med skjermavtrykk i fjeset.
 Selv har jeg ikke nok selvdesiplin til å bare se én episode av noe, og det er ingenting som dreper humøret så mye som å merke at hele dagen har gått med på en halvgod tv-serie på watchseries.eu.
 Les noe! Les masse! Men husk å dukke ut iblant, også. Møt folk. Les litt til. Gjenta etter behov.



Ps: Til de av dere som synes dette innlegget ble i overkant langt: vi leker ikke bli-glad. Skal man gjøre noe så skal man gjøre det ordentlig.

And in a land with a thousand seasides, I never really learned to swim at all

Vennene mine er de som er for åpenhjertige med fremmede.
Det er de som gir dere hud og hår, det er de som er for utleverende, som aldri vet hva de bør holde for seg selv eller når de bør holde kjeft. Det er de som kler seg nakne og peker på arrene sine, som forteller historiene bak hvert eneste ett. Blindtarmbetennelse, skøytebane, fyllefall, hjertesår.
Det er de som gir bort tårene sine på reagensrør; dere får dem billig, "vi har flere!", bare ta dem, undersøk og analysér dem,"lær av våre feil."
Det er de som forteller alt.
Vennene mine er de som er for åpenhjertige med fremmede, og for lukkede ellers.
Det er vanskeligere å være ærlig mot folk man kjenner.

*

Hun har vært stille en stund når hun snur seg mot meg.

"Shit", sier hun. "Jeg kom til å tenke på en ting."

"Hva da?"

Hun ler nervøst. "At for de andre så ser vi voksne ut", sier hun. "For alle andre i dette lokalet, for folk som ikke kjenner oss og som ser på oss, så ser det ut som at vi er en gjeng i tyveårene."

Jeg sier ikke "men vi er jo en gjeng i tyveårene", for jeg skjønner hva hun mener, jeg skjønner hvor absurd det er; jeg lar blikket vandre fra den ene menneskeklyngen til den andre, det er ullgensere og trange jeans og selvstendige stilvalg som tilfeldigvis matcher de selvstendige stilvalgene ved nabobordene, og det er sotede øyne, sotede øyne som av og til ser på oss som sitter i hjørnet, før de igjen ser vekk, ser på sine egne mennesker, sine egne gjenger i tyveårene. Begynnende smilerynker møter eyelineren der den er trukket ut for å skape katteøyneeffekt. 

Ingen av dem stopper opp ved bordet vårt og spør seg om hva vi gjør her.

Ingen av dem lurer på hvem som slapp inn barna. Hvem som ga oss øl. Hvem som lærte oss sangtekstene til Bowie.

"Jeg vet", sier jeg, og nikker til henne. Jeg har kledd meg ut, jeg lurer alle sammen. Ingen vet at jeg er mentalt fjorten og undercover. At noen ganger går Fantomet kledd som en vanlig mann. 

Jeg blir selvbevisst og tar på mer lebestift.

Jeg har lest bloggen hennes. Hvis hun setter seg ned og ser på besøksstatistikken over alle de fremmede menneskene som har lest om hennes redsler og fortvilelser så vil hun kunne se ip-adressen min uten å vite at det er meg den tilhører. Men akkurat nå ser hun glad ut.

Hun er kul og har rødt hår, og på lørdagskvelder sitter hun sammen med menn som har tredagersskjegg og store hender, og med jenter som lager musikk, som smiler lurt, som danser til Robyn uten å bry seg om hullete strømpebukser eller bh-stropper på avveie. 

"Når folk ser på oss så ser de en gjeng i tyveårene."
Vi er de som prater tull og ler hele kvelden.

*

Overalt hører jeg at det som ikke dreper meg, skal gjøre meg sterkere. At jeg skal lære av alt dette. Litteraturen viser utallige eksempler, musikken, filmene – jeg kommer til å bli hardere. Tøffere. Jeg skal lære å håndtere alt som gjør vondt, sånn som voksne gjør, for det gjør de jo, ikke sant?
Men sannheten er at det ikke blir enklere, tvert imot, det gir ingen mening at smerte pluss smerte skal gi lindring, eller at sorg pluss sorg skal bli likegyldighet. Isteden legges alt det triste og alt det jævelige i lag på lag, til det rager som høye, faretruende tårn. Til det er alt jeg ser.
 Det blir litt tyngre hele tiden. Litt kaldere. Jeg går med ullgenser (selvstendig stilvalg) og fryser likevel. Det er verden rundt meg som blir hardere, ikke jeg. Kantene blir skarpere og kommer stadig nærmere.  

Det er så mye som er trist, men jeg lærer ikke å trøste. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg får tusen anledninger til å lære, men får det ikke til. Jeg synker/alt rundt meg stiger.

*

Jeg drar til en venninne jeg ikke har sett på over et halvt år, hun gir meg te og jeg prøver å se mer sliten enn trist ut.
Når jeg forteller hva som har skjedd, nikker hun bare. Hun er voksen. Hun vet at det er sånt som skjer. Hun vet at det er sånt folk gjør. Hun har lært å håndtere det.
"Det kjennes som at alle vennene mine er deprimerte", sier jeg. "Det er så skummelt."
Hun må nesten le av overdrivelsen; en hel omgangskrets som er blitt emo samtidig?
"Hvem i all verden er vennene dine?" spør hun.
"Verdens mest følsomme mennesker", sier jeg. "Tydeligvis."

*

Jeg begynner å gråte på Sandvika stasjon. Sånn sett kan man kanskje si at jeg har lært litt allikevel. Jeg har lyktes i å bli litt mer blasert; jeg har sikkert mascara i hele ansiktet, men bryr meg ikke med å fjerne den. Oppi alt det kjipe tenker jeg på hun med det røde håret og smiler; når folk ser på meg nå så ser de en jente i tyveårene som står på stasjonen og gråter. Men det er jo ikke meg.
Når bussen omsider kommer og jeg vil betale, sier bussjåføren at jeg skal ha barnebillett.
Jeg orker ikke motsi ham.

Hei så lenge

En Slutty Pikachu redder en fyr i oktoberfest-kostyme fra å tryne på den eviglange skøytebanen som strekker seg fra Elgeseter bru og nesten helt til Lerkendal stadion. Det er for kaldt ute og for varmt inne, jeg står ute på trappen foran Samfundet og prøver å bestemme meg for hva jeg egentlig foretrekker. En av jentene jeg kjenner fra videregående vil ha meg med inn igjen, kostymet hennes er nokså lite og i motsetning til meg har hun ikke ullstrømpebukser på. Luften lukter av gamle revyfester og hårsprayen vi pleide å bruke på ballettforestillinger da jeg gikk på ungdomsskolen, det kjennes som at jeg skal gå i bakken av nostalgi. Jeg puster hvit røyk; vinterens svar på såpebobler og vissenbleke løvetenner.

"Hallo, øl og kake" sier hun. 

Så blir jeg med inn, da, fordi enkelte argumenter er så vanskelige å krangle på.

Inne snakker alle høyt og det er en evig karusell av mennesker, jeg legger ikke engang merke til om det spilles musikk eller ikke, jeg hører meg selv si med hundre prosent sikkerhet "jo, han liker deg" til én venninne, "han der borte sølte øl på meg" til en annen. Jeg har på meg kjolen jeg kjøpte i tiendeklasse, og når telefonen min ringer, er det en ny kompis som vil diskutere de samme problemene som de gamle kompisene mine har, og jeg svarer på autopilot – like ubrukelige råd som jeg alltid har gitt – før jeg skåler for "null tenåringsgraviditet!" sånn som jeg pleide å gjøre da jeg var tenåring. Jeg glemmer igjen notatboken min på Edgar og må tilbake igjen og lete etter den, jeg føler meg så dum, jeg glemmer alltid igjen notatboken min.

 Og når kvelden er omme sovner jeg med mascara på, den samme mascaraen som jeg sovnet med da jeg var fjorten.

Alt her er helt nytt og helt likt på samme tid. Denne festen har jeg vært på så mange ganger, og jeg vil ikke skrive den om igjen og om igjen og om igjen. Det er som å skulle blogge hele 2010 på nytt.

 Skal jeg skrive mer nå så må det komme fra fantasien og ikke fra hukommelsen, og den – fantasien, altså – bruker jeg på et annet prosjekt for tiden, og hvis jeg ikke får det ferdig snart så holder jeg alle muligheter åpne for at jeg kanskje kan komme til å bli gal.  

Derfor pauser jeg denne bloggen til januar. Jeg vet ikke helt hva som skal ha endret seg til da, men noe bør det være. Noe må det være, rett og slett. Og i mellomtiden?

Hallo. Øl og kake.

Jeg gir meg aldri før jeg gir opp.

Det er så stille.
Vi ser på kart og drikker kaffe, du vil dra overalt, du kjenner navnene på alle de små, obskure byene i Russland, og alt du trenger er en tilsynelatende legitim grunn til å dra dit. Jeg vet som regel ikke hva noenting heter, men vil reise hvor som helst allikevel. Det er så rart, jeg sier "reise" og du sier "dra", enda det er du som faktisk vil reise, det er du som bryr deg oppriktig om destinasjonen, mens jeg vil bare dra, for meg er det viktigste å forlate, ikke å komme frem.
 Jeg er så rastløs, jeg trenger ikke sjekke globusen for å vite at jeg vil se alt. Jeg har ingen planer, det er dette som er fordelen med å gi opp i blant, når alt går litt på tverke så trenger jeg ikke rettferdiggjøre noe som helst; min tid er ikke verdifull eller viktig, og jeg kan like gjerne være der som her. Jeg kan sove til klokken tre, jeg kan søle bort en time på et tomt worddokument, jeg kan reise til et sted jeg ikke kjenner, helt uten grunn. Jeg kan besvare alle spørsmål med et simpelt, irriterende "fordi."
Du kan planlegge og forklare.
Du kan se alt du trenger på kartet, og du kan navigere etter sol og stjerner.
Hvis du tar fra meg iPhonen min så kommer jeg garantert til å gå meg vill, bli borte i mitt eget nabolag.
 Jeg leser kart på samme måte som jeg leser himmelen; de er illustrerte barnebøker på språk jeg ikke forstår, alt jeg ser er rare dyr og roboter og dinosaurer. Drar fingeren langs landegrensene og tegner skyformasjoner over hele kontinentet. Feriefigurer på kryss og tvers av hele Afrika. Asia. Europa. Portugal er et vakkert ansikt, Niger er en hval som bruker Algerie som ropert. Mongolia er et spøkelse.
Jeg sier ingenting om det, jeg er så dårlig i geografi, vil ikke at du skal skjønne nøyaktig hvor dårlig, jeg holder kjeft for en gangs skyld og sipper kaffen min, det er stille fordi jeg ikke sier noe og smilet ditt lager ikke lyd.
"Se", sier du endelig, "før hadde Finland det landområdet der også."
Du peker frem linjene. "Ser du formen?" spør du.
Hele Finland er en mann som jubler, med begge armene i været.
Jeg nikker, takknemlig.

*

På denne tiden i fjor gikk jeg i denne byen, i denne jakken og i disse skoene, luften var kald og klar og den luktet av regn og høst, og jeg telte tomflasker på alle gatehjørnene, da som nå, jeg telte bh-innlegg og kondomer og tamponger i rennesteinen, jeg hørte på musikk du ikke liker og tenkte ut historier jeg ville skrive.
Jeg teller fremdeles, men musikken er en annen, og om natten ser jeg Wes Anderson-filmer istedenfor å lese de tekstene som jeg vet at får meg til å ville skrive.
Jeg blir ikke kvitt følelsen av at alt jeg har er disse skoene og denne jakken. At alt annet bare er på utlån.
Og stadig oftere tar jeg meg selv i å sitte ytterst på stolen, i å vente; rastløs, rådvill, stille.