tirsdag, januar 14, 2014

Om motorsykler og skriving


I ettertid skjønner jeg ikke hvorfor jeg var så bekymret for det der med motorsykkelen.
Da pappa var ung og kjørte motorsykkel selv, ble han påkjørt av en bil i et veikryss. Sykkelen ble smadret, og dersom han hadde hatt kameraten sin som passasjer, sånn som han pleide men som han av en eller annen grunn ikke hadde akkurat den dagen, ville kameraten blitt drept i ulykken. 
At min far ble påkjørt på Røa for over tredve år siden, var imidlertid ingen god grunn til at jeg skulle være redd der jeg satt på en motorsykkel på en øde landevei i Kenya. Det var vanskelig å forestille seg at noen skulle kunne kjøre på eller i det hele tatt møte på oss her ute. Vi hadde ikke sett et levende menneske siden vi kjørte forbi fengselet, og dét var lenge siden nå. Venninnen min, Isa, og jeg, satt på med en bodaboda – en motorsykkeltaxisjåfør – ved navn Martin. Han hadde et sted han ville vise oss.

Isa var i Kenya med Fredskorpset. Hun skulle ta bilder for en fotooppgave hun gjorde for dem; det var ikke en oppgave hun hadde hatt fra starten av oppholdet eller som hun i det hele tatt hadde visst om før avreisen. Ved nærmest en tilfeldighet var hun blitt oppmerksom på mobbaktiviteten i Kenya; hun hadde sittet på en bar da noen plutselig skrek utenfor, og hele barklientellet hadde forsvunnet ut i gaten. Bartenderen hadde rådet henne til å holde seg innendørs. Da de andre i baren kom inn igjen, spurte hun om hva som hadde skjedd. ”Han var kriminell”, var forklaringen. Den store folkemengden hadde drept ham. Det var visst ikke uvanlig at folket tok loven i sine egne hender på den måten.
I Nairobi hadde Isa en fast bodaboda, en fyr hun stolte på og som hun ringte hver gang hun trengte å komme seg fra A til B. Etter hvert ble de gode venner, og da hun fortalte om det hun trodde hadde vært en sjokkerende hendelse, ble han ikke rystet. Han fortalte at mobbaktiviteten var utbredt blant bodabodaer, at de var nødt til å fungere som et slags borgervern, fordi det var så farlig å være motorsykkeltaxisjåfør. At folk ble hardt skadet eller døde i trafikken hver eneste dag, var deres minste bekymring. Det var store, organiserte gjenger som var ute etter dem. De jobbet på denne måten:
En av dem ga seg ut for å være en alminnelig kunde, praiet en bodaboda, og ba om å bli kjørt til et avsidesliggende sted.
Ved ankomst ville ti-tyve andre gjengmedlemmer hoppe ut fra busker og kratt, tre et bilhjul over sjåføren så han ikke kunne forsvare seg eller unnslippe, helle bensin over ham og tenne på. På denne måten kunne de ta motorsykkelen hans og selge den eller delene. Politiet løftet ikke en finger; bodabodaene er nederst på rangstigen i en svært hierarkisk kultur, og var dermed ikke verdt viktige politiressurser. Mange bodabodaer gikk derfor sammen om å passe på hverandre.
”Vi dreper dem før de dreper oss.”
Det var å lære om og å dokumentere denne mobbkulturen, som var Isas, og etter hvert også mitt, prosjekt.

Det var på grunn av dette prosjektet at vi nå satt bakpå en motorsykkel, i full fart mot et avsidesliggende sted i Mombasa, et ferieparadis sør-øst for Nairobi. Vi skulle få se hvor bodabodaene tok livet av en ung mann, bare et par dager tidligere, til skrekk og advarsel for andre i gjengen hans. Hvis jeg lente meg bakover, kunne jeg kjenne Isas kamera mot ryggsøylen.
Av og til vendte Martin hodet litt mot oss, ikke nok til at han mistet veien med blikket, og pratet litt. Stilte noen spørsmål om Norge. Lurte på hvorfor jeg var i Kenya; han syntes det var underlig at jeg besøkte en som selv var besøkende. Han var en trivelig fyr.

Martin var kristen, og mente at man ikke kunne kalle seg menneske om man ikke fulgte de ti bud.
”Men du er jo med og dreper folk? De som ellers ville drept deg – du er jo med og dreper dem?”
Jeg husker ikke om det var Isa eller jeg som påpekte denne åpenbare selvmotsigelsen.  Vi satt i en bakgård og skylte slappe pommes frites ned med fersk juice. Han hadde gått med på at vi fikk bruke båndopptaker. Vi hadde nemlig fått det for oss at vi kunne videreutvikle fotoprosjektet hennes, at vi kunne lage en reportasje om mobbvirksomheten, der hun tok bilder og samlet informasjon, og jeg skrev. Om resultatet ble bra, kunne vi forsøke å gi det til A-magasinet eller D2 eller hvem som helst som ville ha det. Poenget var at vi trodde vi kanskje kunne åpne et par øyne hjemme i Norge. Peke på korrupsjonen! og urettferdigheten! og nøden!, etc.
Jeg har, siden den tid, innsett at det var en barnslig tanke. At det var tåpelig å tro at vi kunne gjøre noe fra eller til, at det ville gjort noen form for forskjell at folk visste litt flere detaljer om elendigheten. De siste ukene har jeg dessuten sett på nært hold hva det vil si å stikke hodet sitt frem i media. Det er en folkesport her i landet å komme opp med de styggeste, mest ondsinnede og mest latterliggjørende/ydmykende kommentarene til folk som våger å tro at de kan forandre noe eller gjøre en forskjell.
Men på den tiden hadde jeg altså ikke gitt opp ennå, og det er grunnen til at jeg satt i en ubekvem plaststol og holdt iPhonen min som et skjold mellom Martin og meg selv.
Den vesle mikrofonen på telefonen tok opp forklaringen hans:
”Mennene vi dreper, er tyver, ranere, drapsmenn. De dreper for å stjele. Da er man ikke menneske lenger. Vi dreper ikke mennesker.”
Vi er heldige nok til å komme fra et land der et sånt argument er vanskelig å forstå.

Vi spurte om hvor politiet var når dette skjedde.
”Å, de er her”, sa Martin. ”De er her, men ingen vil betale dem for å gjøre noe, så da gjør de ikke noe.”
Ved forrige valg var det enorme opptøyer i Mombasa. Mange mennesker ble drept.
”Så nå når det nærmer seg valg igjen, har de tatt forholdsregler, og sørget for at det er nok politi her. Gatene er fulle av politi, og katter. Og det er like sannsynlig at de førstnevnte ordner opp, som at de sistnevnte gjør det.”
Det ble stille mens alle tre så på de magre kattene som lå og døste i skyggen under bordet vårt, som om vi ventet at de ville stå opp og dele sine tanker om saken med oss.
Det hele var håpløst.
”Det er håpløst og vi gir oss ikke!”, som man ofte sier. Vi fortsatte intervjuet. Vi skulle jo redde verden med reportasjen vår.

Tilbake til motorsykkelen. Martin svinget inn på en sandsti, og jeg tenkte at hvis jeg dør i en motorsykkelulykke kommer pappa til å drepe meg.
Han bråstanset ved en liten bakketopp, skjult for veien av store trær med tett løvverk.
”Her”, sa han. Gresset var tråkket ned, og i midten var det bare jord og sand.
Jeg var kvalm, men det kunne like gjerne skyldes den svingete veien, varmen og luftfuktigheten, som psykisk påkjenning. Isa, som alltid takler ting bedre enn jeg gjør, var våken nok til å spørre om det jeg ennå ikke hadde tenkt på:
”Hvorfor er det ikke noe blod her?”
Han trakk på skuldrene.
”Noen ganger, hvis vi tror det er noe poeng i det, bruker vi kniv. For å få informasjon. Før vi dreper dem. Men han her var heldig. Han bare brant. Det var ikke noe blod.”
Vi så ingen aske. Det hadde regnet. Det hadde vært vind. Det hadde være tyve motorsykler til å kjøre over eventuelle spor.

Isa tok bilder.
Martin ville ikke at hun skulle ta med ansiktet hans. Men sykkelen måtte hun gjerne fotografere. Den var han stolt av.
Jeg sa ingenting, hørte bare på klikkelyden fra kameraet hennes.
Isa spurte hvor lang tid det tar for et menneske å brenne helt opp.
Jeg har glemt svaret, glemt, fortrengt.
”De skriker ikke så lenge, men veldig høyt”, sa han, ”det er derfor det må gjøres så langt fra folk.”
Han så nok ansiktsuttrykket mitt, for han la til:
”De har tatt vennene mine. Lillebroren min. Om jeg ikke tar dem, kommer de etter meg.”

Han kjørte en annen vei tilbake igjen til byen. En omvei, fordi han gjerne ville vise oss hvor vakkert Mombasa kunne være. Vi kjørte gjennom store skogsområdet med sterke, fantastiske farger. Det luktet blomster, støv og regn.
Vi kjørte gjennom små landsbyer, der alle vinket og smilte. Barna lekte med geiter i gatene. Kvinnene stod i klynger og pratet, de lo høyt.  Vi kjørte forbi menn som satt på stoler foran husene sine og leste eller drakk te i skyggen. Over alt var det høner. Martin måtte konsentrere seg for ikke å kjøre dem ned. Jeg husker at jeg tenkte gang på gang:
”Så flott det er!” og ”dette vil jeg huske!”
Men jeg husker ikke lenger alle bildene tankene ble trigget av, jeg husker ikke nøyaktig hva jeg så. Jeg var rett og slett ikke like fokusert på å huske det positive, som jeg var på alt som var jævlig. Det var jo ikke noe som måtte ordnes opp i, noe jeg ville forsøke å få folk til å forstå, noe som skulle med i en tekst.

Vi skrev aldri den reportasjen.
Da jeg kom hjem til Norge, forsvant den, som en drøm man til slutt bare kan huske stemningen fra, og ikke selve handlingen. Den druknet i alle bekymringene vi har her i Norge, de som kan virke temmelig uvesentlige sammenlignet med de om å bli brent levende, men som fortoner seg som ganske alvorlige for oss allikevel.
Etter hvert begynte jeg til og med å skamme meg for at jeg i det hele tatt hadde vært så naiv at jeg trodde jeg kunne hjelpe ved å skrive et innlegg til en avis. Jeg følte meg dum for at jeg hadde trodd at noe jeg hadde å fortelle fra et par uker i Kenya, skulle ha noen betydning for noen andre enn meg selv.
Kommentarfelttrollene vant på walk over.
Jeg har mistet troen på at jeg kan gjøre noe som helt nytte for meg ved å skrive.
Og det er trist, og det er håpløst (og jeg gir meg ikke), og det gjør vondt.
Og jeg skjønner, altfor sent, at det ikke var motorsykkelen jeg burde ha fryktet: det var dette. 

tirsdag, juni 25, 2013

Å spå i hender

Den første gangen: en dame med sjal tar hånden min i sin, ”jeg spår deg gratis”, sier hun, ”du har en interessant håndflate.” Jeg prøver å takke høflig nei, vi er på vei til stranden, det er en varm dag, vi stoppet bare her fordi min venninne elsker sånne fjollete, overtroiske ting. ”Du har en veldig lang livslinje”, sier damen. Og så, uten å se opp: ”men ser du den linjen her? Den skal egentlig ha en tvillinglinje, en som går parallelt. Det har ikke du. Men du trives kanskje best alene.” Hun sier det akkurat sånn, uten spørsmålstegn på slutten. Jeg trives kanskje best alene.

*

Et par måneder senere blir jeg med noen venner på en homsebar i Oslo. Hun som inviterte meg ler godmodig når jeg insisterer på at jeg er hetero. ”Det er ikke det hendene dine sier”, sier hun. Jeg skjønner ikke hva hun mener. Hun ber meg sprike med fingrene. ”Ser du at ringefingeren din er lengre enn pekefingeren?” sier hun. ”Du har lesbiske ringefingre.”

*

Tredje gang: det har allerede blitt morgen når vi går hjemover mot teltplassen.
 Vi deler historier fra natten som har vært. Min venninne I, som har kjæreste, går og surmuler over at festivallivet ikke er noe gøy lenger, at hun bare savner kjæresten sin hele tiden. Og min venninne M, som fremdeles er temmelig beruset, ler skadefro, ”du har kjæreste”, sier hun, ”du kommer aldri til å ha det gøy igjen! Noensinne! Mihihihi.” Og jeg sier ikke så mye, jeg har ikke kjæreste, men har ikke hatt det spesielt gøy i natt allikevel; jeg har tilbrakt timene på en brygge med en av kompisene til M, gjort min lille klagemurimitasjon; han har det generelt ikke særlig gøy for tiden,  han er oppover ørene forelsket i henne og hun ser ikke ut til å bry seg det ringeste.
Nå går vi oppover bakkene mot frivilligcampen, og M utbasunerer at om man går inn i et forhold før man er blitt gammel nok så kan man egentlig bare ha det så godt, da kaster man bort livet sitt, og jeg hører ordene hans i hodet mitt, hører bitterheten i stemmen hans og kjenner nesten lukten av whiskyånden.
Og så snur hun seg mot meg, M altså, og sier ”du da, Maren, hvor har du vært i natt?”
(”Du Maren… Kan du plis la være å si noe til M om dette?”)
”Jeg var og danset”, lyver jeg.
”Hvem sin jakke er det der?” spør I.
I hånden holder jeg en guttejakke, jeg fikk låne den av ham i tilfelle jeg ble kald på veien hjem,  og jeg tenker at han kan få den tilbake når han og M er blitt sammen, da kommer vi til å le av dette, jeg kan ha den i skapet frem til hun føler at hun er ”gammel nok” og så vil det være en sånn skikkelig solskinnshistorie, ”husker du den natten da jeg fikk låne denne?” kan jeg si, ”husker du hvor håpløst du trodde alt var? Og nå er vi her og alt er bra. Tenk på det.”
Solen skinner over teltet vårt og jeg går med fremtiden i hånden og et lurt smil om munnen, jeg gleder meg til å legge meg med jakken som hodepute, jeg gleder meg til å se hvordan alt går.

*

(Vi våkner senere på dagen av at teltet er så varmt at vi holder på å spy. En kamerat har sneket seg inn i teltet i løpet av morgenen, han har et forsett om å sove i så mange telt som mulig i løpet av festivalen , og vi sitter forundret i et par minutter og bare ser på ham, lurer på hvordan han klarer å sove videre i denne varmen.  I  hånden holder han et par solbriller. Jeg tror ikke de tilhører ham.)

*

(Kanskje den viktigste gangen:) Det er september, det har så vidt begynt å bli kaldere i luften, vi feirer bursdagen til en av jentene i klassen. Vi triller henne til det lokale utestedet i en handlevogn. Noen av guttene improviserer frem et dikt på åpen scene.
En av de som jobber her  kommer for å hilse på, det er så få folk ute i kveld, alle må mingle med alle. Når vi håndhilser slipper han ikke hånden min, han holder den fast, i dag husker jeg ikke lenger hvem av oss som sier det først, ”du har et godt håndtrykk”, vi står bare der og holder hverandre i hånden, som om det var helt normalt, og vi slipper ikke.
Jeg drar hjem igjen senere på kvelden (med bursdagsbarnet i handlevognen), og når jeg pusser tennene så holder jeg hardt om tannbørsten, jeg tenker, ja, fanken heller, det var faktisk et veldig godt håndtrykk.

*

Det er vår, vi ligger på plenen ved Nidelva, M nipugger til eksamen i psykologi eller biologi eller noe annet som har bilder av hjerner i lærerboken. Jeg sløver, leser noe som ikke er pensum, soler leggene.
”Hei”, sier hun plutselig, ”har du lengre ringefingre enn pekefingre?”
Jeg sukker.
”Ja, men jeg er ikke lesbisk likevel.”
Hun himler med øynene.
”Det er ikke dét det betyr”, sier hun.
”Det betyr at du har mye testosteron og at det er mer sannsynlig at du kommer til å være utro.”
”Jeg kan ikke være utro jeg, vel”, sier jeg. ”Jeg mener, hvem skulle jeg liksom vært utro med? Ingen vil ha meg, jeg har jo uproporsjonale (/stygge) hender.”

*

”Har du lengre ringefingre enn pekefingre?” spør jeg.
Han retter fingrene ut foran seg, de er helt ødelagte i tuppene, han biter negler og huden er helt ruglete av gitarspilling.
”Hvordan det?” spør han.
Jeg forklarer, og han ler, han synes det er en teit teori.
Vi sammenligner hender, og så tar han hånden min på samme måte som damen med sjalet gjorde det for flere år siden, ”er det der livslinjen?” spør han. Og før jeg rekker å svare, fortsetter han: ”du kommer til å dø en brå død i ung alder!”
Jeg trekker hånden til meg.
”Nehei”, sier jeg, ”jeg skal dø gammel, ensom og bitter. Antakelig som en følge av at ringefingeren min er lengre enn pekefingeren.”

*

”Hvorfor er du så dårlig på å holde hender? Du har jo så bra håndtrykk.”
Jeg trekker på skuldrene, ”jeg liker ikke å holde hender.”
Jeg liker ikke å fortsette med det jeg har startet på.
Jeg er ikke så flink til det. Jeg gir meg alltid for fort.
Det er derfor de fleste linjene i hendene mine er så korte, de brytes av for tidlig; utålmodigheten er risset inn i selve huden min.

*

(Men på det annen side: jakken henger fremdeles i skapet mitt, og jeg vurderer å kaste den. Anledningen for å levere den tilbake kom aldri, og nå har det gått så lang tid, og jeg begynner å innse at jeg tok feil – at jeg tar feil ganske ofte. At noen ganger så lyver hendene. At noen ganger så viser rynkene i håndflaten ingenting annet enn fortid.)

mandag, mai 06, 2013

(Den litt for lange historien om) Murphys kropp

Det er ikke egentlig det at jeg hater kroppen min. Dette blir ikke en sånn bloggpost.
Kroppen min er helt okå, den, den gjør det den får beskjed om (om enn litt langsommere enn jeg kanskje helst ser at den gjør det), den klarer for eksempel å løpe til bussen når den må dét og å spise helt drøyt mye dessert etter at den har spist tilsvarende drøy mengde med middag, og den er verken så stor eller så liten at jeg ikke kan kjøpe billige, fine barnearbeidsklær til den hos klesgigantene. Kropp er altså topp!, og alt det der.
Men problemet med kroppen min er at alt som kan gå galt med den, alltid gjør det.
Jeg har immunforsvaret til en med innmari dårlig immunforsvar.
Dersom det finnes en mistanke om et influensavirus, så har jeg allerede fått alle symptomer. Om noen så mye som skriver "sol ute, sol inne, sol i hjertet..." på twitter, så blir jeg solbrent. Om det ligger ett glasskår på veien et eller annet sted i en mils omkrets, så kan du banne på at det kommer til å finne veien inn i skoen min.
Jeg blir syk av å være frisk.
Ta bare den perioden som har gått siden sist blogginnlegg.

Jeg har i over to år vært plaget av en plutselig følelse av å bli beskutt, av noe ganske stort og tungt som f.eks en kanon, rett i brystet, tett etterfulgt av en slags kvelningsfornemmelse.



Jeg har etterhvert innsett at jeg har et hjerte som er like melodramatisk og oppmerksomhetssykt som resten av meg; det får fullstendig anfall hver gang det føler seg oversett. Problemet er bare det at før så skjedde dette bare én gang hver andre måned eller noe (temmelig overkommelig, med andre ord), men nå har det begynt å ta seg opp. Nå får jeg muskelkrampe i eninga, og noen ganger passer det mindre bra enn andre ganger. 
Å plutselig ikke kunne fullføre setningene sine på skolen kan være nokså ubehagelig, og å dra en "jeg ble bare veldig rørt og tankefull av min egen setning" fungerer bare til en viss grad. 

"Så kanskje Edgar Allan Poe egentlig mente at... –"

"– UÆ-HARK-surklesurkle-AU."
"... Om det går bra? Eh. Ja. Ja, jeg bare... ble litt satt ut av hvor innsiktsfull jeg er.""


Så i begynnelsen av april hadde jeg allerede så smått begynt å vurdere å gå til legen (for andre gang på superkort tid; fra før av ble jeg allerede behandlet for både influensa og sti på øyet. Naturligvis.)
Men bare hjertet alene var ikke nok til å overtale meg til å gå til legen. Jeg er livredd for leger. Og dessuten tilsvarende engstelig for regningene deres.
Så jeg trengte mer.
Jeg ble med på å bestille sydentur med bofellen, og temmelig nøyaktig én uke før avreise meldte den kjente flyskrekken seg – i tennene.


Jeg får alltid tannverk av å skulle fly.
Jeg kan ikke forklare det, det bare er sånn.
To av visdomstennene måtte jeg trekke dagen før jeg skulle fly til Australia, og én trakk jeg kvelden før jeg skulle fly til Thailand.
Når jeg skal reise så vil tennene mine simpelthen ikke være med. De har det samme primadonnakomplekset som hjertet, tydeligvis, og må på død og liv få viljen sin i ett og alt.


Så jeg tenkte at jeg kunne dra til legen for å få litt skikkelig smertestillende og dessuten sjekke hjertet samtidig, for jeg kom ikke til å rekke noen tannlegetime denne gangen og å gå til legen med hjertebråk virker mindre avskrekkende dersom hjertebråket bare er en slags "forresten, apropos ingenting", og ikke hovedgrunnen til besøket.

Så jeg troppet opp, da, med friskt mot og syk kropp og legeskrekk og det hele.
Etter en kjapp og smertefri dialog kom det frem at grunnen til at jeg egentlig var der, var at jeg sannsynligvis har melkeallergi. (Ikke spør meg; legens veier er uransakelige.)

Så den hyggelige damen insisterte på at jeg skulle ta en blodprøve.
La meg si det der én gang til med full effekt:
TA EN BLODPRØVE.

Og straks føk følgende liste gjennom hodet mitt:

- Edderkopper
- Høyder
- Trange rom
- Sinte menn
- Jerv
- Tang og tare
- Svigermor
- Hai
- Dronningen i Snehvit etter at hun har blitt forvandlet til en gammel heks
- Sjekke nettbanken

Alle punktene på den listen der, er ting jeg er mindre redd for enn blodprøver.

Dette henger nøye sammen med min intense frykt for underarmer.
Gamle lesere husker kanskje at jeg på mitt "kle deg ut som det du er reddest for i hele verden"-klassebilde på videregående, kledde meg ut som en underarm.


Jeg er en av de få uheldige her i verden som har to (kanskje uforståelige) fobier som nesten alltid kombineres. Jeg er intenst redd for blodprøver og intenst redd for underarmer og av en eller annen grunn får man sjelden den ene uten den andre.
Det hadde vært vesentlig enklere om jeg var redd for underarm pluss noe fullstendig annet, noe fullstendig annet som man bare ytterst sjelden har på underarmen sin.

Okå!



Okå!

Okå!

Men jeg er ikke redd for klovner eller måker eller gærninger. Du kan feste så mange klovner/måker/gærninger på underarmen min som du bare vil. Sjå kor eg bryr meg! Men ikke blodprøver.
 Jeg er redd for blodprøver.
 Og blodprøver har man ganske ofte på underarmen sin.

Ikke okå.

Så det gikk som det måtte gå: jeg begynte å hyperventilere og den hyggelige damen måtte gi seg for tidlig fordi jeg holdt på å besvime og jeg vet fremdeles ikke om jeg er allergisk mot melk eller om hjertet mitt prøver å grave seg ut av brystet mitt med skje eller om tennene mine burde behandles for flyskrekk, for damen sendte meg hjem for å slappe av, og siden da har ikke kroppen min og jeg vært på talefot.
 (Men i det minste er jeg flere hundre kroner fattigere etter legebesøket, så sannsynligheten for at jeg får råd til å utvikle alkoholproblemer har nå minket betraktelig. Dét er da noe.)

Så jeg gik slukkøret hjem, da, la meg på sofaen og hatet livet. Og så hatet jeg det med ett enda mer, da det viste seg at jeg var blitt jentete én uke før tiden og butikkene var stengt for kvelden og jeg hadde ikke så mye som én skarve tampong eller noe sjokolade eller noe som helst.

(Hei, (enkelte av mine) mannlige lesere (som for eksempel min bror): jeg kommer ikke til å beklage for at jeg har mensen, eller for at jeg forteller dere at jeg har det. Jenter flest har en stygg tendens til å ha mensen relativt ofte. Det er veldig plagsomt, dyrt, vondt og ubeleilig, så at det er ubehagelig for dere å høre om det, synes jeg ærlig talt ikke at er spesielt trist.


Det er ikke deres eggstokker som på magisk vis transformeres til mannevonde daleks en gang i måneden.)

Iallefall. Livet var generelt et eneste stort helvete og jeg bestemte meg for å legge meg for å slippe å kjenne mer på dustekroppen med sitt oppmerksomhetssyke hjerte og sin post-influensafeber og sitt Quasimodo-øye og sine mentalt forstyrrede tenner og sin potensielle melkeallergi og dårlige planlagte menstruasjon og det hele. Jeg ville bare skru av hele maskineriet.

Men tro ikke at jeg var trygg bare fordi jeg sov. For dengang ei.

Jeg beveger meg nemlig ganske mye når jeg sover, og akkurat denne natten valgte jeg å falle ut av sengen.
Jeg våknet av en svært foruroligende "DUNK-DUNK-FAEN"-lyd, og det viste seg at det var jeg som hadde laget den, lyden altså, nærmere presisert pannen min ("dunk"), nesen min ("dunk") og munnen min ("faen") idet jeg forsøkte å reise meg opp fra gulvet og nattbordet gikk til angrep på hodet mitt; først pannen og deretter nesen. Dunk-dunk-faen-Hæhvaskjeddenå?-faen.
 Og dét er historien om hvordan jeg ga meg selv hjernerystelse i søvne. 

Heretter har jeg planer om å sove trygt og godt med hockeyhjelm, til stor glede og underholdning for eventuelle overnattingsgjester.


Neida. Men jeg vil gjerne ha en hockeyhjelm likevel. Som jeg kan gå med i trappen til vår nye leilighet. Trappen over alle trapper. Trappen som er så bratt at det ikke går an å få med hele trappen på bilder engang. Trappen som man må ta pirutter i for å å komme seg ned, fordi det ikke er plass til hele foten på enkelte av trappetrinnene, bare tåspissene. Trappen som kommer til å bli min død. Trappen som, patetisk nok, er den ultimate Bossen i det spillet som er mitt liv.

Trappen.

Da jeg flyttet inn så tenkte jeg først ganske hardt på "Hvor er det nå jeg har sett den trappen der før igjen...?"




Men så kom jeg på det.





Følg med i neste, spennende episode av Murphys kropp, der jeg vil forsøke å kombinere Stairs of Cirith Ungol med Sko fra Bærumspikens Skoskap.



Nei, forresten. Med min flaks har de ikke internettforbindelse på legevaktens beinbruddavdeling, så da blir det sikkert ikke noe å følge med på, iallefall ikke her på bloggen. Så bare glem det, dere.


Send hjelp

(helst før jeg gjør noe dumt.)


torsdag, april 11, 2013

Opp eller ned

Jeg har lagt meg til den uvanen å starte setningene mine med "jeg vet ikke", jeg vet ikke hvordan det skjedde, det bare ble sånn. "Jeg vet ikke" og "jeg tror" og "kanskje". Jeg tar forbehold, jeg risikerer ingenting, gambler ikke, tar ikke sjansen, jeg vil ikke ha ansvaret for dette, vil ikke stå for det, jeg kan ikke. Jeg lever i limbo, jeg vet ikke, jeg vet ingenting tror jeg, spør noen andre, ikke spør meg.

Jeg er så lei av at alt er halvveis. Av at ingenting er sikkert. Av at alt endrer seg, men aldri drastisk. Aldri nok. Aldri helt.
Jeg ønsker meg svart/hvitt. Jeg vil ha A eller stryk. Jeg vil ha ja eller nei. Jeg vil ha klare svar, sommer eller vinter, varmt eller kaldt, rett eller galt, snill eller slem. Jeg vil være våken om dagen og sove om natten. Jeg vil si "jeg vet", og mene det. Jeg vil at det skal briste eller bære. Jeg vil gi alt for litt klarhet. For glad eller rasende. For musikk eller stillhet, jeg blir gal av alle lydene som ikke er noenting, som ikke sier meg noe, all støyen som ikke er for meg; mobiltelefoner som durer mot pultene på skolen, utvekslingselevene som snakker høylytt i køen i kantinen, babyene som skriker på bussen; jeg vil ha alt eller ingenting, jeg vil ha en pålitelig hodepine som jeg kan planlegge med, jeg vil ha et eget rom i vesken til ibuxen.

Det kjennes som den gangen jeg mistet oppdriftskontrollen under et dykk i Sverige, det er flere år siden nå. Sanden gjorde vannet rundt meg så skittent at jeg ble fullstendig desorientert, og det tok akkurat litt for lang tid før jeg kom på at det gikk an å blåse bobler for å finne veien opp, at boblene alltid stiger, jeg rakk akkurat å bli engstelig, det kan bli så mørkt der nede og jeg følte meg svimmel og i et øyeblikk var alt marerittaktig og rart, luften kjentes for tørr i regulatoren.
Det var naturligvis ikke farlig, ikke egentlig; ned var jo fremdeles ned og opp var jo fremdeles opp, boblene steg og jeg sank, men alt virker uoverkommelig når man først kjenner at kontrollen er borte, at man ikke har føttene på jorden, at alt er i fri flyt. At man ikke kan se ordentlig.

Det er sand overalt, jeg føler meg like desorientert som den dagen på dykket, men jeg puster i luft og ikke i vann nå, jeg kan ikke jukse, jeg vet ikke hvordan jeg skal finne veien opp denne gangen.

lørdag, mars 16, 2013

Alle de tingene vi gjør for å drepe tid

Når du ringer, står jeg og kler på meg i det mest rotete rommet i hele Trøndelag. Et eller annet sted under en av de store haugene med klær ligger telefonen og durer, jeg kan høre at det ikke er så lenge til Pinky begynner å synge "til vanlig er jeg sjørøver men nå er vi i havn" og jeg tenker at jeg aldri i verden rekker å finne den før den har ringt ut. Jeg har rett.
Det blir stille et øyeblikk.
 Så begynner det å dure igjen.
Du kjenner meg; du ringer flere ganger, og jeg igangsetter en ny leteøkt. Finner til slutt telefonen under et vått håndkle.
"Hei jeg var nettopp i dusjen sorry alt er litt kaotisk her akkurat nå" nesten roper jeg, "gi meg to sekunder, må finne handsfreeledningen", og du ler, tålmodig, "okå", sier du, og jeg forestiller meg at du nikker, sikkert på bussen, du er alltid på bussen når du ringer.
Jeg setter meg ytterst på sengen, med dynen rundt meg og beina trukket opp i skredderstilling.
"Jeg ville bare høre hvordan det går", sier du.
Jeg lar blikket gli over rotet. Ser på lampen som ikke har hatt lyspære i seg siden oktober, på bøkene som ligger som skadeskutte fugler langs hele gulvet; ryggene i været og sidene krøllet på en måte som ingen litteraturstudenter med respekt for seg selv bør krølle sidene sine. Ark overalt, ihjelskriblet, jeg skal egentlig kaste dem men det er ikke pose i søppelkassen. Et tomt isbeger hviler i vinduskarmen. En genser full av kaninhår tjener som gulvteppe under verdens største knute av ledninger og ladere av ymse slag.
"Aldeles ypperlig", sier jeg.
"Jeg har ikke hørt fra deg på en stund", sier du.
"Jeg har ikke hørt fra deg heller."
"Nei."

Du forteller om skole og om katten din og litt om jobben, og jeg trekker det ene beinet nærmere brystkassen. Jeg har et sår over hele kneet som ikke vil gro. Det er fra da jeg tryna foran Nidarosdomen, jeg spurtet ned trappene og snublet i det nederste trinnet – gikk rett i bakken, folk kom styrtende til fra alle kanter for å høre hvordan det gikk –  det så ut som at jeg satt og ba til Gud eller Olav eller noe, der jeg satt på knærne med ansiktet vendt mot bakken, men egentlig var det banneord jeg hvisket, ikke bønner, jeg blødde tvers igjennom strømpeknærne og måtte kjøpe nye på flyplassen. Jeg skulle rekke en begravelse. "Gjør det veldig vondt?" spurte en bekymret, gammel dame, og jeg viftet det bort med den ene hånden, "det går over", sa jeg.

Jeg fortalte deg ikke at jeg var hjemom den gangen, enda du sikkert ville ha kommet og møtt meg om jeg sa ifra. Du tror jeg har vært i Trondheim hele denne tiden, men jeg har vært hjemme mange ganger, jeg har bare ikke fortalt det til noen. Jeg har vært hjemme og i Sverige og i London og på Senja og ikke så veldig mye i Trondheim, jeg har fire halvfulle ryggsekker under sengen, jeg gidder ikke pakke ut.

"... og da sa jeg bare at hun godt kunne få den", avslutter du, og så ler du, og jeg innser at jeg har gått glipp av noe, at jeg allerede har falt ut av samtalen, jeg ler med, "det var vel like greit, kanskje", sier jeg, og du gjennomskuer meg ikke. "Ja", sier du.
"Men da får jeg altså ikke trent noe på en stund fremover", fortsetter du, og jeg lurer på hva i granskauen det var du ga henne som gjør at du ikke kan trene lenger, du som alltid trener uansett hva, men jeg spør naturligvis ikke.

I London spiste vi på en kafé der alt var hvitt brød og bacon, og den polske kompisen til Johanne fortalte om Anna Karenina-filmen.
"Jeg har ikke sett den ennå", sa jeg, "men jeg liker ikke Keira Knightley, hun gjør meg uvel, jeg får lyst til å slå ting når jeg ser på henne."
Han nikket, "and she's so skinny", sa han.
"Keira Knightley's so skinny, she can get away with anything, she can get away with murder, she's that skinny."
Jeg nikket og tygget ettertenksomt på baconskiven min. Skylte ned med brus.
(Jeg skal jo aldri komme unna med mord.)

"Får du trent noe der oppe, da?"
"Jada", sier jeg, "litt."
"Bra. Herregud, jeg gleder meg så sykt til sommeren. Men det virker liksom som at den aldri kommer noe nærmere, er du ikke enig?"
Jeg nikker. "Jo", sier jeg, og mener det.
I går kjørte isbilen forbi leiligheten, den stod stille og ringte en god stund, før den kjørte sin vei igjen, slukkøret, forestilte jeg meg, med halen mellom beina i det tette snødrivet.
"Herregud", sier du.
"Herregud", sier jeg.

Sommeren til niendeklasse.
Vi var lei av at guttene i klassen alltid fortalte blondinevitser. En dag sendte vi ut massemelding, min bestevenninne og jeg, vi skrev at de måtte komme på fotballbanen. De burde ha skjønt at det var noe muffens; vi brukte min mobil, og jeg har alltid hatet fotball.
Men de kom nå uansett, og vi hadde klatret opp på det ene fotballmålet og satt klare. Bak ryggene holdt vi to bokser hver med krem.
Da de kom hev vi oss over dem mens vi skrek som gærninger og sprayet dem ned, "Blondinenes hevn!" gaulet vi, og vi hylte og vi lo og de fikk krem i håret og krem på klærne og krem på hendene og det var greit, de kunne få krem overalt og det var helt okå, for det var sommer og alle kunne spyles med vannslanger etterpå.
Jeg prøver å huske om dette var siste gangen jeg gjorde noe rart uten å ofre en eneste tanke på hvorvidt jeg ville sitte igjen med en god anekdote etterpå eller ikke, om dette var siste gangen jeg gjorde noe bare fordi det var gøy, der og da, og ikke fordi historien ville bli god. Det var sikkert ikke det, men det kjennes sånn, akkurat nå så kjennes det sånn, akkurat nå for tiden, akkurat dette året. Moro er morsomst om det er manusbasert, mekanisk. Å glede seg over er bedre enn å glede seg til.

Du trekker pusten, og jeg skjønner at nå kommer det du egentlig ringte for å si.
"Du vet han jeg fortalte deg om...?" sier du.
Han som blir så sint? Han som ikke behandler folk bra? Han som alle har advart deg mot? Han som du burde holde deg unna? Han som jeg ikke liker å høre om? Han som du ikke liker å fortelle om? 
"Han du møtte på Tøyen i høst?"
"Ja."

Den siste kvelden før jeg skulle fly hjem igjen til Norge, så Johanne og jeg på American Beauty på tv-en til bofellen hennes.
Johanne hadde aldri sett filmen før, og da Kevin Spacey lot hendene sine gli over den spinkle, hvite kroppen til Mena Suvari, skuttet hun seg, "de er altfor store", sa hun, "han har sånne ordentlige, store mannehender, og hun ser jo ut som et barn!"
Og jeg tenker på deg, på knærne dine som var femten og fulle av blåmerker en gang i tiden, og hendene hans – jeg vil ikke vite hvordan de ser ut, aldri, jeg vil ikke se dem, jeg merker at jeg aldri vil møte ham eller håndhilse og kjenne at hele hånden min forsvinner inn i hans, og jeg lurer på om det er dette jeg kommer til å tenke på, nestegang jeg ser American Beauty, hver eneste gang jeg ser American Beauty fra nå av, store, grove hender og deg og hubba bubba-tyggis, det er så kort tid siden du var så mye yngre enn du er i dag.

"Jeg trodde dere skulle slutte å se hverandre", sier jeg.
"Det trodde jeg også", sier du, "men Maren, det er bedre nå, jeg lover deg, det er helt annerledes nå. Det går mye bedre nå."
"Fint", sier jeg.
"Ikke si 'fint'", sier du, "jeg mener det."
"Jeg også. Jeg synes det er fint hvis det går bedre."
"Det går bedre."
"Med meg også" sier jeg.
Jeg har klødd opp skorpen på såret på kneet mitt igjen, det blør på lakenet og et eller annet sted i alt rotet ligger det kanskje mer rent sengetøy/kanskje ikke, og jeg tenker med meg selv at hvis sommeren noensinne kommer og vi kan gå med shorts igjen så kommer alle til å kunne se dette arret.

onsdag, januar 30, 2013

DIY-guide: Hvordan bli glad nok

Når jeg er i mitt sedvanlige selvmedlidende sutrehumør, så liker jeg å stalke jenter jeg ikke kjenner. Da logger jeg på bloglovin også leser jeg typ hundre blogginnlegg på én dag også føler jeg meg bedøvet, som på mange måter er bedre enn å føle seg bedrøvet; jeg klarer ikke å ta inn flere inntrykk og jeg blir helt likegyldig, og likegyldig er så mye finere enn trist, eller i det minste gjør det seg bedre på twitter.

I det siste har bloglovin formelig flommet over av Do It Yourself-guider ("Lag pizza! Lag makroner! Lag kjoler! Lag alt!!!"), det er som om ingenting er verdt å si hvis man ikke kan si det med en guide. Problemet er bare at disse guidene har som grunnpremiss at du allerede har fulgt noen andre guider, guider av typen:
- Hvordan bli voksen nok til å bry deg om hvordan man lager sunn pizza
- Hvordan få orden på livet ditt sånn at du får tid til å bake grovbrød
- Hvordan tjene nok penger til å ha råd til alle disse sinnsyke tingene du trenger på Panduro Hobby for å lage Scrap Book
- Hvordan bli søt og nynorsk og alle-fuglene-kler-på-meg-om-morgenen nok til å lage makroner
- Hvordan bli glad nok til å ha overskudd til å sy om alle t-skjortene dine til kjoler

Så jeg tenkte å ta for meg den siste der. Den er tross alt, slik jeg ser det, mest presserende, ikke nødvendigvis fordi jeg har så innmari lyst til å sy om alle t-skjortene mine til kjoler (jeg har bare én t-skjorte og den har en t-rex på seg så den vil jeg egentlig ikke sy om), men heller fordi de øvrige punktene på listen kommer til å bli vanskelige å få til om jeg bare er i humør til å sitte inne og lese blogger hele dagen.


Altså.
DIY: Hvordan bli glad nok.

  • Mat og drikke
  • Jeg bor med en kanin, og en jente som eier kaninen. Når jenta som eier kaninen ikke har lyst til å spise mat, så husker hun likevel å fôre haredyret. Dette fordi noe annet ville kvalifisert til dyremishandling, og dyremishandling er ikke okå. Jeg kjenner ingen som ville synes det var i orden om folk neglisjerte matbehovet til kjæledyrene sine. Men jeg kjenner veldig mange som synes det er greit å droppe å mate seg selv. Da jeg snudde døgnrytmen på tamagotchien min i niendeklasse så stod jeg opp midt på natta for å huske å mate den. Men meg selv er det visst ikke så farlig med.
    Jeg sier ikke at vi skal slutte å gi mat til kaniner og tamagotchier, jeg synes bare at vi fortjener den samme behandlingen selv. Personlig er jeg mest tilhenger av middagspannekaker. Pannekaker er jo superbillige, og så enkle å lage at selv jeg får det til. Bruk dem som tacolefser, og avocado, paprika, oliven, fetaost og sopp som tacofyll. Hurra! 
     Når det gjelder drikke: jeg har kommet til det punktet der jeg blir sånn her
     

    om jeg ikke får kaffe. Det er ikke helt bra. Derfor prøver jeg å drikke noe annet av og til, for ikke å bli helt avhengig. Jeg drikker hobbitkarsk. Hobbitkarsk er solbærtoddy med fersk, raspet ingefær i. Det er helt usannsynlig godt. Prøv. Du kommer til å bli glad. Bare husk å bruke nok ingefær.
  • Bevegelse
  • Gå tur. Hele tiden. Gå istedenfor å ta bussen. Dans hver gang du får muligheten. Kjøp deg en rockering, for rockeringer eier. Gå i svømmehallen. Dra på trening. Ikke bry deg om at du ser teit ut. Alle ser teite ut. Alle er teite. Det er et faktum. Spørsmålet er bare om du vil være teit og trist, eller teit og blid. Dessuten kommer du til å sove innmari mye bedre om du har vært i bevegelse først. Når jeg ikke har trent ordentlig så reagerer jeg ved å sparke folk ut av sengen, skrike tilfeldige navn og "du er en hore!", eller synge dårlige popsanger - alt sammen i søvne. Det er mye som tyder på at underbevisstheten min blir mer sliten av at jeg ikke trener, enn det jeg blir av å faktisk trene.
     
  • Hverdagen
  • Nå for tiden så er dette mitt forhold til studiene mine:

    Helgene går liksom greit, problemet er å finne en måte å glitre seg gjennom hverdagen på. Her har jeg faktisk bare to tips (jeg tar gjerne imot fler.)

    1. Finn ut akkurat hva som irriterer deg mest i hverdagen, og sett alle kluter til for å fikse det. Altså: prøv å gjøre noe med selve problemet.
    2. Distraher deg fra problemet. Dette gjør du ved å flytte oppmerksomheten din til noe annet.

    Eksempel på punkt 1:
    I FORHOLD TIL
    Jeg irriterer meg så mye over "i forhold til"-feilene til foreleseren min, at jeg ikke får med meg hva hun snakker om, enda så interessant det er, og enda så flink hun er ellers. Jeg blir bare sittende og vente på slutten av setningen hennes, som aldri kommer.
    "I forhold til formalisme..." - ... så hva da? HVA ER DET SOM ER HVORDAN I FORHOLD TIL FORMALISME?!!?!
    Dermed blir jeg nødt til å lese ekstra mye hjemme. Superfrustrerende. 
    Dette har vist seg å ikke være så vanskelig å hanskes med som først antatt. Jeg bare legger til et par velvalgte ord i hodet mitt hver gang hun sier "i forhold til", og så går alt strålende.
    I begynnelsen var det litt tungvint, men nå går det på autopilot, og livet er en lek!

    Dette er ordene man legger til:
    "... er du innmari kul. Men det var et malapropos. Angående/når det gjelder/i forbindelse med/apropos/now for something completely different:"
    Formelen blir da: Begynnelsen på setningen + ordene jeg synes man burde legge til + det ordet som kom etter "i forhold til" en gang til, og så slutten av foreleserens utsagn.
    Om foreleser har tenkt å si "i forhold til formalisme er Viktor Shklovsky en viktig mann", for eksempel (æsj), kan setningen heller lyde som følger:
    "I forhold til formalisme er du innmari kul. Men det var et malapropos. I forbindelse med formalisme er Viktor Shklovsky en viktig mann."
    Ikke bare skjønner jeg nå hva foreleser mener, jeg får nå også tidenes selvtillitsboost, fordi jeg cirka seksti ganger i timen før høre at jeg er innmari kul. Jeg er kul i forhold til formalismen, strukturalismen, feminismen, post-strukturalismen, fakultetet, Trondheim, litteraturvitenskapen og Russland. Jeg er kul i forhold til alt og alle. Jeg elsker meg selv. 
     Eksempel på punkt 2:
    Distrahering.
    Jeg distraherer meg fra alt som er plagsomt, ved å forankre min bevissthet i kunsten jeg omgir meg med. Eller for å si det på en annen måte: ved å være supervimsete og tenke på alt annet enn det jeg bør tenke på. Jeg følger med på samtalene til folka ved nabobordet, jeg nistirrer på de andre passasjerene på bussen, jeg tar bilder av all grafittien jeg kommer over og jeg leser alt som står på veggene rundt omkring. Det gjør meg ganske glad. 
    Dette står skrevet på to ruter rett ved siden av hverandre på veggen på en av doene på Deichmanske:




  • Ring noen
  • Ring noen du ikke har snakket med på en stund. Ring en venn. Ring din mor. Ring bestefaren din. Ring hvem som helst. Bare snakk med noen, ikke fordi dere trenger å snakke om noe men fordi det er hyggelig å snakke med folk.

    • Spill
    • Jeg har trua på spill. Spill gjør alt bedre. Problemet er bare at de fleste spill er ganske dyre. Men fortvil ikke. Det går an å lage sine egne.
       I desember lagde vi pensum-Aliassom er akkurat som vanlig Alias, bare at man skriver opp ord og uttrykk fra pensum på lapper og så bruker man de hjemmelagede lappene, også spiller man og lærer samtidig!!! Det eneste som er viktig er at man er mange nok spillere, for ellers vet man jo hva som står på alle lappene, og da blir det ikke noe gøy. Hvis man ikke vil være nerd så kan man jo lage andre ord som ikke er pensum også, forsåvidt, men da føler man seg ikke like flink etter på.
       Og når vi først snakker om desember: jeg lagde lesesalbingo, og jeg tror aldri jeg har brukt så mye penger på sjokolade og kaffe på én måned før i hele mitt liv. Anbefales i eksamenstiden.


      Jeg har også lært å spille hviskeleken med penn og papir. Da sitter man i en sirkel, også skriver den første spilleren et ord på en lapp, og sender lappen sin videre til spiller nummer to. Så tegner person nummmer to ordet han fikk, på en egen lapp (for eksempel: har han fått ordet "hus", så tegner han et hus. Logisk nok.) Så sender han tegningen til person nummer tre, som så skal skrive ned på en ny lapp hva han tror tegningen forestiller (for eksempel: "kirke?"), og sender sitt ord videre til nestemann, som i sin tur skal forsøke å tegne en kirke. Slik går det annenhver tegning, annenhver ord. Sistgang vi spilte dette så startet vi med ordet sjark og sluttet med en tegning av en håndballkeeper. Ingen av oss er utpreget gode til å tegne (eller gjette), tydeligvis. Dette er uansett supergøy i praksis, jeg lover.
       Eller så kan man jo alltids lage sitt helt egne spill. De fleste har jo terninger liggende rundt, så terningbrettspill er nok enklest. Det viktigste er at man prøver. Spillkveld er det koseligste i verden.
    (Dersom du av en eller annen grunn ønsker å lese hva jeg har skrevet i rutene på dette spillet som jeg laget som et eksempel, kan du trykke her, for der går det an å trykke på forstørrelsesglass, i motsetning til i det idiotiske bildesystemet til blogspot. Pokker ta blogspot. Hipp hurra for meg og for at jeg er så løsningsorientert.)



  • Kulturtilbud 
  • Gå i teateret! Gå på kino, og på galleri og museum, og på konserter. Det virker kanskje litt tiltak, iallefall museum, men det er så verdt det! Du sparer inn igjen pengene ved å huske å ta med matpakke når du skal på skolen (lag for mye middag dagen i forveien), og kaffe på termos, og ved å ikke kjøpe så latterlig mange klær. Gjør det til en utflukt, så har du noe å glede deg til. Å glede seg til ting er det beste i verden.

  • Kroppskontakt 
  • Jeg er ikke så veldig glad i klemming og sånt. Jeg er på en måte mer tilhenger av å bare ligge i stjerneformasjon på gulvet og vente til noen kommer for å snu meg rundt og klø meg på ryggen. Men det skjer nesten aldri, dessverre. Heldigvis bor jeg med en kanin. Kaniner er greie å kose. De er innmari myke.
    Hallo?

    OPPMERKSOMHETSNINJAATTACK
    (Nå vil kanin-Truls riktignok bare kose meg når det ikke er noen andre i leiligheten og jeg er hennes eneste valg, og det legger naturligvis litt demper på de varme følelsene, men kos er nå engang kos uansett.) 
    Poenget mitt er at det ikke spiller noen rolle hvem du koser, bare at det

    1. er noen du har lyst til å kose
    2. er noen som har lyst til å kose deg (påtvungen kroppskontakt er ugreit)
    3. foregår på en måte som passer deg

    Om du vil klappe nabokatten heller enn å kysse komplett randomguy på byen, så klapper du nabokatten. Om du heller vil klappe komplett randomguy så må du for all del gjøre det også. Klem en venn. Bare... Ikke sant. Gjør noe. Don't you wanna feel my bones on your bones? etc.
     Det er kjempeeffektivt mot ensomhet.

  • Musikk/Litteratur
  • Ikke hør på den triste, melankolske musikken. Den vil bare fungere som et sånt sirkusspeil, der du tror at du ser deg selv mye større og mye klarere, men egentlig så blir alt bare forvrengt og rart. De triste sangtekstene handler ikke om deg. Ikke få dem til å gjøre det, heller. Ikke les deg selv inn i refrengene, ikke let etter bekreftelse på at du har det tungt og vanskelig, ikke syng med på de setningene som føles som overskriften på livet ditt, selv om du får litt sånn renselsesfølelse av det. Ta en pause fra Bright Eyes og Postal Service. Ikke hør på Loney, Dear. Ikke hør på de tristeste sangene til Pink Floyd. Styr klar av The Smiths. Hør på noe som tvinger deg i godt humør. Om man smiler manisk til speilet, lurer man kroppen til å tro at man er blid. Hør på noe du forbinder med sommer, eller med pappaen din, eller bursdager, eller sykling og festival, eller hva som helst som er fint. Noe som gir deg lyst til å løpe eller danse. Jeg vet at det føles feil i begynnelsen, men gjør det allikevel. Hjernen er kjempelettlurt.

     Jeg vil ikke si noe om hva du skal lese eller ikke lese, for jeg tror ikke litteratur fungerer på samme måte som musikk, iallefall gjør det ikke det på meg. Det eneste jeg vil si, er dette: Les Noe.
    Gi deg selv et fristed. Finn et språk du liker og en verden du orker å være litt i. Og nei, å drukne seg i en tv-serie er ikke det samme; du trenger litt fri fra skjermen, du trenger tid til å puste med magen og lukke øynene iblant og tenke eller le med eller kanskje til og med sovne, uten å våkne med skjermavtrykk i fjeset.
     Selv har jeg ikke nok selvdesiplin til å bare se én episode av noe, og det er ingenting som dreper humøret så mye som å merke at hele dagen har gått med på en halvgod tv-serie på watchseries.eu.
     Les noe! Les masse! Men husk å dukke ut iblant, også. Møt folk. Les litt til. Gjenta etter behov.

    Ps: Til de av dere som synes dette innlegget ble i overkant langt: vi leker ikke bli-glad. Skal man gjøre noe så skal man gjøre det ordentlig.

torsdag, januar 03, 2013

And in a land with a thousand seasides, I never really learned to swim at all

Vennene mine er de som er for åpenhjertige med fremmede.
Det er de som gir dere hud og hår, det er de som er for utleverende, som aldri vet hva de bør holde for seg selv eller når de bør holde kjeft. Det er de som kler seg nakne og peker på arrene sine, som forteller historiene bak hvert eneste ett. Blindtarmbetennelse, skøytebane, fyllefall, hjertesår.
Det er de som gir bort tårene sine på reagensrør; dere får dem billig, "vi har flere!", bare ta dem, undersøk og analysér dem,"lær av våre feil."
Det er de som forteller alt.
Vennene mine er de som er for åpenhjertige med fremmede, og for lukkede ellers.
Det er vanskeligere å være ærlig mot folk man kjenner.

*

Hun har vært stille en stund når hun snur seg mot meg.
"Shit", sier hun. "Jeg kom til å tenke på en ting."
"Hva da?"
Hun ler nervøst. "At for de andre så ser vi voksne ut", sier hun. "For alle andre i dette lokalet, for folk som ikke kjenner oss og som ser på oss, så ser det ut som at vi er en gjeng i tyveårene."
Jeg sier ikke "men vi er jo en gjeng i tyveårene", for jeg skjønner hva hun mener, jeg skjønner hvor absurd det er; jeg lar blikket vandre fra den ene menneskeklyngen til den andre, det er ullgensere og trange jeans og selvstendige stilvalg som tilfeldigvis matcher de selvstendige stilvalgene ved nabobordene, og det er sotede øyne, sotede øyne som av og til ser på oss som sitter i hjørnet, før de igjen ser vekk, ser på sine egne mennesker, sine egne gjenger i tyveårene. Begynnende smilerynker møter eyelineren der den er trukket ut for å skape katteøyneeffekt. 
Ingen av dem stopper opp ved bordet vårt og spør seg om hva vi gjør her.
Ingen av dem lurer på hvem som slapp inn barna. Hvem som ga oss øl. Hvem som lærte oss sangtekstene til Bowie.
"Jeg vet", sier jeg, og nikker til henne. Jeg har kledd meg ut, jeg lurer alle sammen. Ingen vet at jeg er mentalt fjorten og undercover. At noen ganger går Fantomet kledd som en vanlig mann. 
Jeg blir selvbevisst og tar på mer lebestift.

Jeg har lest bloggen hennes. Hvis hun setter seg ned og ser på besøksstatistikken over alle de fremmede menneskene som har lest om hennes redsler og fortvilelser så vil hun kunne se ip-adressen min uten å vite at det er meg den tilhører. Men akkurat nå ser hun glad ut.
Hun er kul og har rødt hår, og på lørdagskvelder sitter hun sammen med menn som har tredagersskjegg og store hender, og med jenter som lager musikk, som smiler lurt, som danser til Robyn uten å bry seg om hullete strømpebukser eller bh-stropper på avveie. 
"Når folk ser på oss så ser de en gjeng i tyveårene."
Vi er de som prater tull og ler hele kvelden.

*

Overalt hører jeg at det som ikke dreper meg, skal gjøre meg sterkere. At jeg skal lære av alt dette. Litteraturen viser utallige eksempler, musikken, filmene – jeg kommer til å bli hardere. Tøffere. Jeg skal lære å håndtere alt som gjør vondt, sånn som voksne gjør, for det gjør de jo, ikke sant?
Men sannheten er at det ikke blir enklere, tvert imot, det gir ingen mening at smerte pluss smerte skal gi lindring, eller at sorg pluss sorg skal bli likegyldighet. Isteden legges alt det triste og alt det jævelige i lag på lag, til det rager som høye, faretruende tårn. Til det er alt jeg ser.
 Det blir litt tyngre hele tiden. Litt kaldere. Jeg går med ullgenser (selvstendig stilvalg) og fryser likevel. Det er verden rundt meg som blir hardere, ikke jeg. Kantene blir skarpere og kommer stadig nærmere.  
Det er så mye som er trist, men jeg lærer ikke å trøste. Jeg skjønner ikke hva jeg skal gjøre. Jeg får tusen anledninger til å lære, men får det ikke til. Jeg synker/alt rundt meg stiger.

*

Jeg drar til en venninne jeg ikke har sett på over et halvt år, hun gir meg te og jeg prøver å se mer sliten enn trist ut.
Når jeg forteller hva som har skjedd, nikker hun bare. Hun er voksen. Hun vet at det er sånt som skjer. Hun vet at det er sånt folk gjør. Hun har lært å håndtere det.
"Det kjennes som at alle vennene mine er deprimerte", sier jeg. "Det er så skummelt."
Hun må nesten le av overdrivelsen; en hel omgangskrets som er blitt emo samtidig?
"Hvem i all verden er vennene dine?" spør hun.
"Verdens mest følsomme mennesker", sier jeg. "Tydeligvis."

*

Jeg begynner å gråte på Sandvika stasjon. Sånn sett kan man kanskje si at jeg har lært litt allikevel. Jeg har lyktes i å bli litt mer blasert; jeg har sikkert mascara i hele ansiktet, men bryr meg ikke med å fjerne den. Oppi alt det kjipe tenker jeg på hun med det røde håret og smiler; når folk ser på meg nå så ser de en jente i tyveårene som står på stasjonen og gråter. Men det er jo ikke meg.
Når bussen omsider kommer og jeg vil betale, sier bussjåføren at jeg skal ha barnebillett.
Jeg orker ikke motsi ham.