Om hvorfor jeg hater å gå til frisøren

Da jeg var liten så likte jeg å klippe av meg alt håret selv.

Da jeg ble litt eldre barberte jeg vekk det ene øyenbrynet mitt fordi jeg skulle sjekke om pappas barbermaskin fungerte selv om jeg ikke trykket på på-knappen.

Mitt første minne fra frisørverden var da min farmor lurte meg inn på en salong i Risør, og jeg kom hylgråtende ut igjen, overbevist om at min farmor forsøkte å ta livet av meg. 

Så gikk det mange år uten at jeg gikk til frisøren (tilfeldigvis omtrent samme mengde år som det gikk uten at jeg gikk til tannlegen; frisørsalongen ble unngått fordi jeg var redd jeg skulle begynne å gråte, tannlegekontoret fordi jeg beit tannlegen så hardt den første gangen jeg var der at ingen hadde noe ønske om å gjenta suksessen.)

På den tiden det tok fra det første frisørmøtet til det neste, farget jeg håret mitt flere ganger, men aldri med noe mer ordentlig enn sånn tredagersfarge fra lekebutikken, helst til forestillinger eller annet tull. På et tidspunkt malte jeg både håret, øyevippene og øyenbrynene grå med vanlig vannmaling(!).

Dette er et bilde fra da jeg farget håret rosa med spraymaling fra en hobbybutikk. (Jada, det har blitt blogget før.) Håret mitt kjentes ut som ukokt spaghetti i en måned etterpå.

Poenget med å fortelle deg alt dette, er å få deg til forstå nøyaktig hvor dårlig skikket jeg er til å ta vare på det jeg har av hår på hodet.

Allikevel. I dag har jeg vært hos frisøren. (Fanfare!)
Jeg har tidenes lengste sommerferie (fra femte mai til midten av august - og jeg går på veggen allerede), så for å få tiden til gå, gjør jeg mange ting jeg ikke ville drømt om å gjøre under normale omstendigheter - som f.eks å gå på trening, lese lokalavisen, ta telefonen når folk ringer og, selvfølgelig, å gå til mitt eget personlig Tartaros i form av en trivelig, liten salong i Bø sentrum.

Ting jeg hater ved å gå til frisøren.


1. Kappen.
Den forbanna kappen som man på død og liv må ha på seg.
Man tenker liksom, "å, kappe! Da blir jeg sånn her:"

 Men så bare NEIDA, for kappen skal ikke bare BAK deg - den skal rundt! Bare hodet ditt skal stikke opp!  Tanken er at du skal se mest mulig sånn her ut:

 Sånn at hvis du føler for å klage på noe du mener frisøren gjør feil, så tør du ikke, for hvordan kan du liksom ha rett, du som ser ut som en fullkommen idiot? Nei, nemlig.

2. Jeg føler meg som en gutt. Og ikke av den stilige, metroseksuelle typen som du finner rekende rundt på Blå.
Når jeg sitter der og vansmekter i stolen min, kledelig iført svart kappe, uten sminke og med mitt gjennomvåte hår krøllet opp som små tangklaser på toppen av hodet, føler jeg meg omtrent like feminin som en termodress. At jeg er kringsatt av elegante gaseller på høye hæler og med fine klær, perfekte øyenbryn og velduftende håndledd hjelper ikke noe nevneverdig. At disse yndige skapningene i tillegg spør meg om jeg husker hvilken side jeg pleier å ha skillen på (nei) eller om jeg bruker noen produkter (haha! - Å, du mente det seriøst? Ah. Nei) eller om jeg har noen tanker i det hele tatt om hvordan jeg gjerne vil at håret mitt skal se ut (nei), gjør det hele enda litt verre.

3. Vasken.
For det første kan jeg nesten ikke få uttrykt hvor skeptisk jeg er til at noen andre enn meg skal vaske håret mitt. Jeg er skeptisk. Innmari skeptisk.
For det andre gjør de vaskene så vondt at man skulle ikke tro det var lovlig. Stivt og hardt og litt for høyt og au.
Så der må man altså sitte, med en nakke som prøver å drepe seg selv og deg fra innsiden, med fremmede hender i håret, og en dame som ikke skjønner at du ikke kan svare henne på de idiotiske spørsmålene hennes om været så lenge hun insisterer på å dytte ørene dine under vann.
Og dette tar de altså betalt for.

4. (Den absurd drøye) Betalingen.
Dette punktet blir jeg (og studentlommeboken min) for bedrøvet av å tenke på, så jeg orker ikke skrive noe mer enn dette:
JEG KAN ALDRI SPISE IGJEN.
Takk for meg.

5. De jentene du ikke likte på ungdomsskolen - nå også med våpen! 
Du vet de pene jentene som likte å høre på NRJ, og som gikk med tights uten shorts/skjørt/kjole over og som ønsket å være som Regina George i Mean Girls, og som du generelt brukte pinlig mye tid og energi på å mislike og som du den dag i dag fremdeles har fordommer mot?
Vel.
De likte ikke deg heller.
At de nå skal stå bak deg med en spiss gjenstand mot hovedpulsåren din (og enda verre: ha makt til å kontrollere hvordan du ser ut!), er ingen betryggende tanke.
(Disclaimer: Jada, jada, mange frisører var naturligvis vennligsinnede genier på ungdomsskolen og det er slemt å skjære alle over én kam (ehehehe, kam, ikkesant) også videre, men det tenker jo ikke jeg over når jeg sitter i frisørstolen, ser ut som en sopp og generelt hater livet mitt.)
Jeg er redd gjennom stort sett hele besøket.
Jeg venter liksom alltid på at skjønnheten med saksen skal se på meg og si "du minner meg om en jente jeg kjente når jeg gikk på skolen og som pleide å mobbe meg for grammatikken min. Dø, bitsj. Dø."

6. Musikken.
Er det en egen lov som sier at frisørsalonger bare får lov til å spille Rihanna og hun der andre syngedamen? Jeg blir gal. Gal. GAL.

7. SMALLTALKEN.
Det finnes to typer folk jeg ikke kan prate med.

- Barn.
- Frisører.


Jeg ANER simpelthen ikke hva jeg skal si til frisører. Jeg mener, det er jo ikke som at de faktisk bryr seg. Vi vet jo begge at vi bare snakker fordi hun tilfeldigvis har hånden sin i håret mitt, og at sosiale konvensjoner krever at mennesker prater litt når det er kroppskontakt involvert.

Og jeg ender alltid opp med å si noe helt ufattelig dumt.

Jeg overhørte forresten, i en av de ulidelig lange, anspente stillhetene til frisørdamen min og meg, smalltalksamtalen mellom en dame og hennes personlige hårvasker for dagen:

Frisørgutt: Ja, nå må du huske å si ifra hvis vannet blir for varmt, da
Dame: Å, nei, det blir det nok ikke
Frisørgutt: Jo, det kan godt hende, altså
Dame: Nei, for jeg er faktisk sånn som står veldig lenge i dusjen og skrur vannet varmere og varmere helt til det er veldig varmt, jeg
Frisørgutt: Nei, er det sant?! Det er jeg også
Dame: Nei, så gøy
Frisørgutt: Ja, det får man si


Herregud.

Ting du kan gjøre istedenfor å lese til eksamen

- Tell griser.
- Spill med.
- Legg en hvit papirduk på gulvet. Skriv yndlingsordene dine med blekk under sålene på skoene. Få ti venner til å gjøre det samme. Sett på musikk. Dans på gulvet. Se hva som smitter over. Heng teksten over sengen din.
 - Sett på Helter Skelter på anlegget. Slå hodet ditt mot en vegg til du får hjernerystelse.
- Se Titanic, og innse at selve fundamentet for dine tanker om kjærlighet har vært feil i alle år.*
 - Kyss baklengs.
- Send ut en sms med spørsmålet ”Hva gjorde Jostein feil?” til alle på kontaktlisten din. Skriv så en roman om Jostein. Svarene du får, skal være åpningene på hvert enkelt kapittel.
- Write about love, it could be in any form, hand it to me in the morning.
- Write ”abortlov”, it could be in any tense, but it must make sense.**
- Innse at dette er verdensrommet, og at du er et romvesen. Behandle deg selv slik du ville behandlet et romvesen. Hele resten av ditt liv.
- Tilbring litt tid i en kirke.
- Lag grøt med oboypulver i.
 - Gå feil vei.
- Dans et sted hvor det ikke er forventet at du skal danse.
- Rock rockering og blås såpebobler mens du hører på Like Spinning og later som at du er søt.
- Prøv å se Pocahontas uten å gråte.
- Vær hyggelig mot russen.
- Tro på din neste.
- Lag et alterego som går på Westerdals og/eller jobber i musikkbransjen. Ta tilflukt i rollen hver gang du føler deg usikker.
- Ta bilder av folk hvis fysiske attributter etter all sannsynlighet har nådd sitt høydepunkt og snart vil være på hell.
- Ikke få kreft.
- Hopp opp uten å hoppe ned igjen.
- Ring noen du ikke har snakket med på to år. Foreslå en bli-kjent-igjen-aktivitet som ikke baserer seg på inntak av noen form for mat eller drikke.
- Ligg i solen med strategisk plasserte klær, slik at din solbrente, nakne kropp ved dagens ende er til forveksling lik en fotballdrakt for f.eks Brann eller TIL.
 - Bli eldre.
- Gjør deg opp noen tanker om hva norsk tv-publikum ville tenkt om livet ditt dersom det ble laget tv-serie av, og hvilken karakter som ville blitt drept tidlig av produsentene pga lav underholdningsfaktor.
- Skriv et lite dikt om velbehag mens du forsøker å komme ned/sitter i spagaten.
- Finn ut hvorfor du er lei deg.
- Ha en samtale med radioen din.
- Snakk om restskatt med et nakent menneske.
- Reflekter litt over hvilken religion som sannsynligvis vil være mest gunstig for deg med tanke på et eventuelt liv etter døden, dine synder og de ulike religionenes syn på disse tatt i betraktning.
- Gå ut i verden. Sjekk opp Noen. Noen skal helst være edru.
- Les 1984. Les om datalagringsdirektivet. Se V for Vendetta. Sov godt.
- Bruk vinduet istedenfor døren hver gang du skal inn eller ut av et rom.
- Gå på konsert. Behold smarttelefonen din i lommen gjennom hele opplevelsen.
- Let etter Heathcliff på matbutikken.
- Kjøp bringebær. Sett ett bær på hver fingerspiss, slik at de ligner små hatter. Tegn små ansikter på fingrene, under hattene. Lag fingerdukkeskuespill. Inviter publikum (og be om vafler som inngangspenger.)
- Slutt å puste.
-  Bruk tamponger til noe hyggelig (for eksempel: dypp dem i en god parfyme, og bruk dem som wünderbaumer.)
 - Lag den ideelle verden i plastelina.
- Ikke smile, ikke le, ikke vise tennene.
- Så karse i sengen din.
- Oppfør deg ordentlig på twitter.
- Kjøp en drink for paraplyens skyld. Bruk resten av kvelden på å leke Mary Poppins.
- Se på Brødrene Dal.
- Gjett hvilke av disse jeg har gjort.


* Titanic: Hvis du er som meg og ikke har sett den siden du var sju så tror du nok at Rose dreper Jack når hun slipper ham ned i dypet – men han var faktisk allerede død! Det er bare det at det sier hun ikke!
Man kan altså stole på folk likevel og parforhold trenger ikke nødvendigvis å være et forbanna helvete og det er ikke alltid sånn at partnere dreper hverandre og at man må være alene for alltid. Bare synd at det tok meg fjorten år å finne ut av det. 
 ** Abortlov: om du blir fornøyd med lovforslaget kan du sende det til noen du tror har makt til å gjøre noe med det eller som du av andre grunner tror at vil sette pris på teksten.

Det jeg burde ha lært på skolen, del 2

Noen av dere husker muligens at jeg på denne tiden i fjor ergret meg over alle de små tingene som jeg følte at manglet i allmennopplæringen, og - dersom dere er litt småautister og husker alt dere noensinne har lest av skvaddervadder - at jeg etterlyste faget "Daglig- og voksenliv" på skolen.

Vel. Nå har jeg kommet opp med et par nye punkter som hører til på pensumlisten.

- Hvordan kjøpe lyspærer. Herregud! Alle lyspærene heter jo det samme og ser like ut og "28 W=40 W/240 V? - HÆH!?!" og det eneste som skiller dem er tilsynelatende prisen og alle er orange og jeg skjønner virkelig ingenting som helst. Hvordan i all verden vet man hvilken man skal ha?

Jeg endte, etter først å ha kjøpt feil én gang på egenhånd, med å skru min vesle Corpse Bulb ut av lampen og bære den, pæren altså, med meg ned til en av Bøs seks(!) matbutikker, og spørre mannen som jobbet der om han kunne gi meg en prikk maken en, bare at den helst skulle lyse hvis jeg skrudde den inn i en Ikealampe og trykket på på-knappen, for det gjorde ikke lenger den som jeg allerede hadde.

Og mannen lo og så ristet han på hodet, og jeg insisterte på at jeg ikke tøyset og at jeg faktisk ikke klarte dette selv, og så gikk han og fant en ny, liten boks til meg. "Her", sa han, "denne er lik den du hadde fra før." Så da betalte jeg mine surt ervervede for den nye, lille boksen og så tok jeg den med meg hjem igjen, klar for at det skulle "bli lys", og ... vel ...

La oss bare si at de ikke var helt like.

....

Og at jeg nå har kjøpt meg telys.

- Hvordan få legetime. Studentsykdom er ikke noe å kimse av. Den gamle fastlegen har ikke tid til deg før i neste måned, de legene som jobber der hvor du bor nå, vil ikke hjelpe deg for det er jo det du har fastlege til, ingen vil hjelpe deg over telefon før du har sendt en mail, men sender du en mail så sier de at du skulle ha ringt først, sier du at det haster så piper de "legevakten?" og om du sier at du ikke akkurat fossblør fra valgfri arterie men at du gjerne vil til legen likevel, så får du en time i 2015. Hva er egentlig prosedyren? Finnes det en hemmelig gi-meg-legetime-dans? (Og forventer de virkelig at du skal kunne danse den når du er syk?)

- Hvordan spare penger.

Jada, de gjorde sikkert et tappert forsøk på å lære oss dette i heimkunnskapen på ungdomsskolen. Eller kanskje i samfunnsfagen, eller i matten.

Men "sånn her setter man opp et budsjett" er faktisk ikke det samme som "sånn her lurer du systemet!" eller "dette er den supergeniale måten å spare penger på som alle andre enn deg har skjønt!". Jeg er blitt så gnien at det er direkte skremmende. Jeg spiser/drikker/gjør hva som helst så lenge det er gratis. Om jeg så synes det smaker våt hund, eller egentlig ikke har lyst. Gratis er gratis.

I tillegg har jeg gitt meg selv en ettsemesters shoppestopp, som innebærer at jeg bare får kjøpe skolemateriale, livsnødvendige ting til hybelen (telys) og mat/drikke.

Bøker/klær/vesker/smykker/rare ting fra teknisk museum/sko/cd-er osv kan jeg altså bare glemme.

Bare at jeg gjør jo ikke det. Glemmer dem, altså.

Snarere tvert om, faktisk.

Her forleden tok jeg bussen med en kompis, og da vi gikk av, ble jeg oppmerksom på at jeg hele veien hadde sittet og stirret på jenta på nabosetet - uten å få med meg hvordan selve personen så ut. Jeg fikk bare med meg antrekket. Litt som den usynlige piken i Mumitrollet.

Dét er shoppeabstinenser, det.

(Det viste seg forøvrig at kameraten min også hadde stirret på henne, så han kunne forklare meg hvordan hun så ut.)

Det normale mennesker ser når de ser en jente

Det jeg ser når jeg ser en jente

(Det kameraten min ser når han ser en jente)

Etter den bussturen har dette gjentatt seg flere ganger, og det begynner å gå opp for meg at jeg kanskje ikke har helt godt av denne shoppestoppen, og at jeg burde lære meg andre måter å spare penger på.

- Hvordan kjøre bil. På ungdomsskolen kunne man velge å lære å kjøre moped. Hvorfor i all verden er ikke det å ta lappen et valgfag på videregående? (Oi, nå fikk jeg plutselig litt sånn si;D-følelse av dette innlegget. Men jeg mener det likevel, altså. Nå kommer jeg sikkert aldri til å kjøre bil.)

- Hvordan fikse vasken når den renner fra feil steder. Altså. Er det meningen at jeg skal ha en intuitiv forståelse av rørsystemet? For isåfall har jeg en produksjonsfeil.

- Hvordan pakke. Jeg pakker alltid fire ganger for mye - og glemmer likevel alltid å ta med det viktigste. Men hallo, jeg er jo ikke synsk, hvordan skal jeg vite hva jeg kommer til å trenge? Om jeg kunne se inn i fremtiden så ville jeg brukt (den da-vunnede) Lottogevinsten på å ansette noen til å pakke for meg. Men jeg kan ikke se inn i fremtiden. (Mitt ene tips er forresten å alltid, uansett hvor du skal, ha badetøy i håndbagasjen.)

- Hvordan trøste folk som er lei seg. Jeg aner aldri hva jeg skal si. Jeg sender videoer av Løven Christian og bilder av ekorn som prøver å kysse kattunger, men forblir selv fullstendig stum, og når alt kommer til alt er det begrenset hvor hjelpsomme teite internettbilder kan være. Nå når jeg tenker over det så er jeg ikke alltid så innmari god på dette med å sende bilder, heller, forresten. Her forleden viste jeg dette til en trist venninne, og da ble hun enda tristere, for da begynte hun å tenke på at Dumbledore er død. Ingen stor suksess der, med andre ord.

- Hvordan prioritere/ta beslutninger.

Beslutningsvegringen er min verste fiende.

Det burde vært et eget skjema. Et universelt godkjent skjema der alle elementer som utgjør Livet stod oppført med poeng i klammeform, og så kunne man bare analysere dilemmaene sine og se hvilke bestanddeler de hadde, og hva slags poeng disse bestanddelene skulle tillegges ifølge skjema - og voilla!, litt simpel addisjon og du er i prioriteringshimmelen. Og det beste er at man aldri ville trengt å ta beslutningene sine helt alene, for alle ville jo hatt det samme skjemaet, så alle ville jo kunnet regne seg frem til hva som var riktig valg!

Eks: Skal jeg dra og se på kino med venner, eller skal jeg sitte hjemme og lese til eksamen?

La meg konsultere skjema.

Alenetid (70 poeng.)

Eksamen (210 poeng.)

Få en fremtid (300 poeng.)

Kino (70 poeng.)

Venner (1200 poeng.)

Smashsjokolade (295 poeng.)

Ja, så sannelig - her går det tydelig frem at kino med venner er lurere enn alenetid med eksamen, selv om det å få en fremtid veier tyngre enn smashsjokolade/kinogodteri.

Og alle hjerter fryder seg.

- Hvordan si unnskyld.

- Hvordan se eller ikke se noen. Når man er ute og man ser noen som man tror man kanskje kjenner/har kjent/følger på twitter, men man er ikke sikker og man har "glemt" brillene sine hjemme fordi man hater at de dugger når man drikker te, og nå står man altså der og vet ikke om man skal si hei eller ikke, og man skulle ønske at man klarte å enten ignorere dem totalt eller å kvinne seg opp til å sjekke ordentlig, istedenfor å bli stående og halvstirre, som en annen freak med knukkede sosiale følehorn.

- Hvordan snakke med barn.

For barn er det jeg sier omtrent like dadaistisk som det de sier er for meg. De skjønner aldri hva jeg mener. Og selv gir de jo ingen mening, og de gjentar seg hele tiden, og fanken heller, jeg blir gæærn. Og ikke nok med at de prater usammenhengende om uinteressante ting; de kan jo ikke snakke riktig, heller. Her forleden sa en liten gutt til meg at vi hadde "helt like Batman-skjeder!", og jeg sa at det håpet jeg da inderlig ikke - for hans del - og da ble han snurt fordi jeg ikke ville ha likt smykke som ham. Og da jeg fortalte om det til folk jeg kjenner så syntes de alle sammen at jeg burde ha sagt noe annet, noe hyggeligere, for de er ordentlige voksne og ordentlige voksne vet visst hva man sier til barn og hva man ikke sier. Jeg, derimot, vet det ikke. Når barn og jeg skal snakke sammen så blir det så pinlig stillhet at jeg kunne sikkert ikke gjort det verre om jeg så prøvde. Hva sier man egentlig etter "så fine blinkesko du har, da"?

Den eneste ungen jeg liker for tiden - unntatt fadderbarnet mitt, naturligvis- er en gutt som jeg overhørte idet han var iferd med å klatre over gjerdet i barnehagen en gang i forrige måned. Denne ungen har jeg aldri snakket med, og ikke har jeg tenkt å gjøre det, heller.

Jeg vil jo ikke ødelegge ham.

Om å være redd for stillhet

Eller "om å blogge igjen".

Jeg sitter i en fremmed sofa og drikker rødvin fra plastglass, øyenlokkene mine banker og humørmuskelen er støl og stiv etter litt for mange netter med dårlig søvn.
Kameraten min spør om jeg ikke burde dra hjem og legge meg, men jeg rister på hodet, peker mot jenta i paljettkjole som danser borte ved vinduskarmen, "jeg har lovet å ta nattbussen med henne", forklarer jeg, "for hun kan ikke veien. Så jeg må vente til hun går lei av å være her. Eller til hun blir full og medgjørlig, i det minste, så jeg kan overtale henne til å gå tidligere.

Jeg vet ikke hva som kommer først."
Innholdet i plastglasset hennes er av det gjennomsiktige slaget, så jeg har vel mine anelser.
"Okå", sier han, "men da burde du få i deg litt kaffe. Det ser ut som at du har dødd eller noe."
"Takk skal du ha", sier jeg, "nå følte jeg meg pen."
"Jeg kan sjekke på kjøkkenet for deg, om du vil. De har det sikkert."
"Jeg vil ikke ha kaffe", furter jeg, "jeg vil bare sitte helt, helt stille og late som at jeg er et sted hvor det spilles nachspielmusikk."
Han trekker på skuldrene, "opp til deg", sier han, "men du kommer til å sovne. Og hvis du tror at jeg ikke tegner skjegg på deg og legger bildene ut på twitter så tror du feil."
Så går han for å snakke med den jenta han er her for, og jeg får sitte igjen alene og øve på min sofaputeimitasjon. Og føle meg så patetisk som man bare kan føle seg når man sitter alene på fest.

Tankerekken min ser ut som et rosa tyggegummibånd, av den typen som kommer i små, runde bokser - som snusbokser eller hockeypulverpucker - og som er langt og bredt og møysommelig plassert i en spiral. Jeg begynner å tygge innerst, i midten av spiralen, og så jobber jeg meg utover derifra.
Jeg tygger på her og nå. På sofaen og kjolen min og eyelineren som jeg garantert har under øynene og hvor mye er klokka og hvem er fyren som min paljettkledde nattbussvenninne snakker med og hva er sannsynligheten for at hun vil bli med ham hjem, og kan jeg i såfall dra herifra nå, eller må jeg spørre noen om han har rykte på seg for å være voldtektsmann først, og når ble dette glasset tomt, det var da ikke tomt istad, og lyset smaker søtt og musikken fester seg i tungen og bak tennene.
Og så eskalerer prosessen, jeg setter opp tempo og dytter mer og mer av båndet inn i munnen, jeg tenker på folk og ting som befinner umiddelbart utenfor den lille kjernen min, jeg tenker på familien og vennene mine, naboene, mennesker jeg har mistet kontakten med, hva de driver med og hvor de er hen, hvem de snakker med og hva de prøver å rekke; snart har jeg tygget meg langt ut i spiralen, og den lille fliken som det hele startet med - meg selv og sofaen og kameraten min og festen - har mistet smaken sin og blitt melete, jeg tygger ny tyggis som besatt; nå tenker jeg på folk jeg har sett på tv og på gaten, folk jeg innbiller meg at finnes; jeg prøver å se for meg menn og kvinner som kanskje eller kanskje ikke eksisterer på Island, i Japan, i en konsentrasjonsleir i Nord-Korea, i en seng i New York, en skuespiller som gråter i en trailer enda det ikke er noen kameraer der til å se det dypt rørende spillet, en liten gutt som spiser sand på stranden i Byron Bay. Hvor mange mennesker er i luften over meg nå. Hvor mange sitter i himmelen, akkurat nå, og spiser kjip flymat eller sover eller leser, uten å tenke over hvor mange mennesker som sitter under dem, akkurat nå, og drikker kjip rødvin eller sover (ikke) eller leser (ikke, men skulle gjerne ha gjort det)?

Og det forvirrer meg sånn at det kan være så ufattelig mange mennesker her i verden, og at de - vi - kan oppleve så mye forskjellig i ett og samme sekundet, at et minutt kan inneholde så uendelig mange forskjellige opplevelser, at en time som er ulidelig kjedelig for meg, "bare" er ulidelig i ordets rette forstand for noen andre, at kameraten min som kliner på kjøkkenet sannsynligvis føler nøyaktig det samme som mange tusen andre gutter gjør i akkurat denne stund, som om de deler en felles hormonsentral, eller som om det er blitt utplassert utallige små, lykkelige kloner av ham over hele kloden, eller som om de alle faktisk er én og samme fyr - og tenk at han sannsynligvis aldri kommer til å få møte en eneste en av disse andre!

Og jeg fortsetter å tygge;

Nå er det noen som gifter seg.

Nå er det noen som dør.

Nå er det noen som får fartsbot.

Nå er det noen som akkurat har lest ferdig Narnia-serien for første gang.

Nå er det noen som gråter.

Nå smelles det i dører over hele verden.

Parfyme i øyet/gå på en dør/koffert på kneet/Joy Division på radioen/"jeg kan ikke kjøpe denne, jeg er jo blakk ... men jeg kan jo bare la være å spise en stund?"/svømme hele bassenget under vann - på langs!/"Ungen svelget HVA DA, sa du?! Herregud! Kjør frem bilen, så ringer jeg legevakta"/generalprøve/tv-kveld/"du kan ikke bo her lenger"/gå inn i politikken/egg, bacon og en jævelig dårlig nyhet/facebookchat/plante blomster/plante beviser/gravid/stod på eksamen/strøk på eksamen/glemte bursdagen din/våkne etter operasjonen/pistol/lykkelig/kald/"no fucking way!"/"voulez-vous coucher avec moi ce soir?"/hvis ikke den nattbussen kommer snart så kommer han til å sovne på fortauet/tungepiercing.

Jeg begynner å blåse bobler.

Boble:
En barndomsvenninne og jeg hjelper lillesøsteren hennes med å kle seg ut til Halloween. Vi sminker blod ut av øynene hennes og grønt spy over ansiktet og brystet, og hun gliser fra øre til øre. Ti år senere ser jeg den samme lillesøsteren på et utested i Oslo, i åletrange gevanter og en hårsprayet, forseggjort pulesveis, og jeg tenker at den sminken hun går med nå er mye skumlere enn den jeg så henne i sist. Vi sier ikke hei.
Sprekker.

En til:
Jeg spør en fyr om hva som er greia med gutter og Animal Planet, "hva mener du, 'greia'?", "jeg mener at sånn cirka alle gutter jeg kjenner ser på Animal Planet på nachspiel eller dagen derpå", og han sier at det de har til felles er at de kjenner meg, og så spør jeg om hva det er han insinuerer, men det svarer han ikke på. Jeg spør ham om noe annet, og så noe annet igjen, og innen jeg har kommet til det punktet der jeg spør ham om hva han er mest redd for her i verden og om han har noen rare fobier så har jeg allerede glemt hvorfor jeg spurte om det der med Animal Planet.
Sprekker.

Samtale med venninne:
"Alle ønsker seg en Heathcliff men ender opp med en Linton. Unntatt de som drømmer om en Linton, da, og som alltid ender opp med å krype jamrende ut av Heathcliffs vindu mens han sover; de sverger at de aldri skal gå tilbake til ham, men det går ikke mer enn en måned eller to, så svermer de som møll på ny rundt en identisk helvetesflamme av forrige drittsekk. Ta en mann og la ham vandre."
Sprekker.

Ny:

Jeg våkner midt på natten og husker at hun jeg pleide å kunne ringe i slike tilfeller har et nytt telefonnummer, og alt jeg vet om det er at 1) det starter ikke med +47 og 2) jeg kjenner ingen som har det lagret.
Sprekker.

Ny:
Trommeslageren som synger med når bandet spiller, enda ingen kan høre ham.
Jeg lener meg mot gjerdet foran scenen og smiler.
Sprekker.

Ny:
Jeg er ni år gammel og har nettopp holdt en vill sjøhest mellom fingrene mine, jeg sitter på en kafé og skriver skrytepostkort til alle jeg kjenner og mamma sier at jeg må passe meg for å bli en sånn en som opplever ting bare for å kunne fortelle om dem til andre, at jeg må oppleve for opplevelsens skyld.
Sprekker, muterer til en ny boble.
Jeg er ti, og lover min tremenning at historien jeg improviserer fram er helt sann, eller iallefall at jeg har lest den i en bok. Hun vil ikke høre den om jeg har funnet den på selv, for da er det jo ingen som har kvalitetssikret slutten på forhånd.
Sprekker.


Ny:
En jente i klassen og jeg spiser pizza, og hun forteller om bestemoren sin, bestemoren som er så redd for at det skal bli stille midt i samtalen at hun bruker all sin tid på å pønske ut nye spørsmål. "Hun hører aldri etter når vi svarer; hun bruker svar-tiden på å bestemme seg for hva hun skal spørre om nestegang. Det er veldig slitsomt og stressende for alle parter." Og jeg biter i meg et oppfølgingsspørsmål. Skyller det ned med pizza og pepsi max. Hun spør ikke om jeg føler meg truffet eller ikke.
Sprekker.

Kameraten min kommer tilbake til sofaen, spør om jeg har sovnet ennå.
"Hei!" sier jeg, "du, ser du på Animal Planet? Eller, åh, har lillesøsteren din begynt å gå med sminke ennå? Hvis du skulle funnet opp en fantasivenn, skulle han bodd i New York eller i Australia? Nei, vent, ikke svar på det - er du redd for noe rart? Er du redd for rulletrapper? Tror du han der borte er en voldtektsmann? Hvordan tror du tanker ser ut? Liker du denne sangen? Vet du hva klokken er? Har jeg fortalt deg om da jeg fikk holde en sjøhest på Gozo? Det var broren min som fant den, enda de egentlig ikke skal leve på så grunt vann."
Han sukker.
"Så du har tippet over?" sier han. "Nå er du overtrøtt?"
"Aldri!" sier jeg, "jeg har bare våknet."
"... Så nå har du tenkt å prate like mye som du pleier?"
"Jeg tenker mye mer enn jeg prater, da", sier jeg. "Hvis det er slitsomt å være på utsiden av hodet mitt, bare forestill deg hvordan det er å være inne i det."
"Helst ikke", sier han. "Kom, så går vi og finner mer vin."
Jeg forteller ham ikke om den sære tyggegummimetaforen; jeg akter å spare den til en gang det har vært stille litt for lenge.

Jeg hadde ikke scanner i totusenogsju heller

Jeg har tegnet et blogginnlegg. Jeg brøt shoppestoppen min og kjøpte en tegneblokk på Nille og så tegnet jeg et helt innlegg, uten å tenke over at jeg ikke kommer til å være i nærheten av en scanner før om flere uker. Noen vil kanskje hevde at denne Gjøre først og tenke etterpå-oppførselen er symptomatisk for min væren, men da vil jeg gjerne få rette oppmerksomheten mot teksten jeg skal ha skrevet ferdig til skolen i morgen, og som foreløpig ser sånn her ut:

Jadaså. Det er et blankt worddokument, det. Mye tenking og ikke så mye gjøring der i gården, tydeligvis, og det er altså trygt å si Myth Busted.

Jeg trodde jeg hadde skrivesperre, for det føles som at jeg er på vranga og hele tilværelsen er ubehagelig og jeg eksploderer uten at det kommer ut noe som helst - men så leste jeg et intervju med Neil Gaiman, og han sier at noe sånt som skrivesperre finnes faktisk ikke, og at jeg i realiteten bare er lat og ubrukelig.

Jeg har aldri elsket meg selv høyere.

Så jeg tenkte jeg skulle skrive noe annet så lenge, hva som helst, egentlig, mens jeg venter på scanner. Og hvem vet, kanskje klarer jeg å skrive av meg latskapen og ubrukeligheten også. For "for å skrive må man skrive", er det ikke sånn?

- Meme-kos.
Jeg elsker å lese disse. Og jeg blir supernostalgisk av å skrive dem (bloggeby anno sonitusgullalderen! Hurra!) Så her. Seksti egosaker.

1. Hvor gammel er du om fem år? 25.

2. Hvem var du rundt minst to timer i dag? Definér "rundt"? Kjekkenaboen sitter på naborommet og hører på dårlig musikk, men jeg vet ikke helt om det teller. Etterpå skal jeg være rundt de andre barna på Forfatterstudiet for da skal vi feire kvinnedagen ved å gå på Siri Nilsen-konsert. Jeg har ikke røde strømpebukser, men til gjengjeld er jeg kvinne, så jeg tror det skal gå bra.

3. Hvor høy er du? Litt høyere enn mamma. Det er det eneste som betyr noe.

4. Hva var den forrige filmen du så? Film? Jeg ser jo bare QI og Gilmore Girls. Neida. Her forleden så jeg Across the Universe igjen.

5. Hvem ringte du sist? En jente i klassen min som heter Ann Kristin. Hun er trønder, men det hender jeg ringer henne likevel.

6. Hvem ringte deg sist? Broren min. For å le av at jeg blir mobbet på facebook. Jeg trenger nye venner + ny familie + ny facebook. Eller hevn. Alt etter hva som er enklest å få til.

7. Hva stod på den forrige sms’en du fikk? "Hadde ikke noe mer å si om bær. Bortsett fra at den multelikøren var djevelens verk. Men kanskje det var en brå vendig midt på natten."

8. Foretrekker du å ringe eller sende sms? Det kommer veldig an på, da. Hvis jeg kjenner folk godt så vil jeg helst ringe dem. Hvis jeg ikke kjenner dem godt så vil jeg sende superlange smser. Hvis jeg ikke kjenner dem i det hele tatt og jeg av en eller annen grunn blir nødt til å snakke med dem allikevel, som for eksempel fordi de ringer meg eller fordi de er legen min og jeg trenger dem, så står jeg alltid og banner inne i hodet mitt fordi vi ikke kunne ta dette skriftlig istedenfor.

9. Er dine foreldre gift eller skilt? Mamma og pappa er faktisk gift med hverandre. Når jeg tenker på dem så tenker jeg litt på den veggen jeg fant i Trondheim



10. Når så du mammaen din sist? 1. Mars. Men det var forresten så tidlig på morgenen at jeg ikke kan være helt sikker på om det var henne. Alt er litt vanskelig før tolv.

11. Hvilken farge har du på øynene? Jeg tror de er blå. Men de har sånne striper i seg. Da er det lettere med leppene for dem kan jeg farge selv. Ta kontroll på kontinentet.

12. Når våknet du i dag? 11:11. Faktisk. Det kunne ha vært temmelig magisk om ikke jeg hadde vært så opptatt med å hate meg selv for forsovelsen.

13. Hva er din favorittjulesang? White wine in the sun (Tim Minchin) og hele På Stengrunn-albumet. Det blir ikke jul uten På Stengrunn. Åja, også Fairytale of New York, da, men det er jo en selvfølge.

14. Hva er din favorittplass? Inntil ovnen ved siden av kjøleskapet. Eller under vann.

15. Hvilken plass liker du minst? Steder der man tar blodprøver. Og nattbusser.

16. Hvor tror du at du er om ti år? Enten på NAV eller i Det Hvite Hus. Jeg har ikke bestemt meg.

17. Hva skremte deg mest om natten som liten? Hades!!!!!! HERREGUD! Hades var det skumleste i hele verden! Og jeg husker noen prøvde å få meg til å skjønne at hvis jeg først skulle være redd for å dø så burde jeg jo være redd for Tantaros for det er jo dét som er helvete, dit blir man sendt for å lide, men Hades er mye verre, for i Tantaros kan du i det minste tenke. I Hades er alt grått og støv og du husker ingenting. Det blir faktisk ikke verre.

18. Hva fikk deg til å le hardt sist? I bassenget i går. Jeg husker ikke helt hva noen sa, men jeg husker at jeg fikk vann i lungene og nesten døde.

19. Hvor stor er sengen din? Ikke så stor at jeg ikke faller ut når jeg har mareritt.

20. Har du stasjonær eller bærbar datamaskin? Jeg har en sånn kosemacbook. Som jeg kan ta med i vesken min og ha på kafé og føle meg sykt hipster med.

21. Sover du med eller uten klær? Tja. Jeg legger meg gjerne med undertøy eller noe, men så kler jeg av meg og hiver klær og dynen og alt annet som kan tenkes å være varmt eller plagsomt over bord så snart jeg sovner.

22. Hvor mange puter sover du med i sengen? Én. Det er ikke plass til mer. Jeg har hybelseng.

23. Hvor mange land har du bodd i? Norge og Narnia. To.

24. Hvor har du bodd? Rykkinn, Høvik, Rykkinn, (disse tre er Bærum), Bø (denne er ingenmannsland.)

25. Liker du sko, sokker eller barbeint? Jeg foretrekker høye hæler. Med mindre det er sand, da. Da vil jeg gå barbeint. Og aller helst skal det jo være sand.

26. Er du sosial? Jeg er ihvertfall veldig selskapssyk.

27. Hva er din favorittis? Båtis, vel.

28. Hva er din favorittdessert? Sjokolademousse eller bløtkake. Konfektkake.

29. Liker du kinamat? Nei. Jeg kan spise vårruller. Men resten gjør meg bare ilter. Her kaster man bort dagens beste måltid på idiotmat. Hva blir det neste, at jeg skal begynne å spise kebab?

30. Liker du kaffe? ... "Liker du å leve"?

31. Hva drikker du til frokost? Hvis jeg rekker frokost så drikker jeg kaffe. Ellers drikker jeg kaffe på høgskolen (etter å ha tryna i alt som er å tryne i på veien dit, fordi jeg ikke har fått i meg kaffe ennå.)

32. Sover du på en spesiell måte? "Ikke"? Neida. Jeg sover. Bare ikke så mye. Eller så veldig rolig.

33. Kan du spille poker? Nei, men noen av guttene i klassen sier at jeg har et naturtalent, så jeg må vel nesten lære meg det.

34. Liker du å kose? Hahahahahhaha. Ha. Ha. Kroppskontakt. Ha.

35. Er du et avhengighetsmenneske? Ja. Absolutt. Den eneste grunnen til at jeg ikke kjederøyker eller bruker alle pengene mine på snus, er at jeg aldri har prøvd noen av delene.

36. Kjenner du noen med samme bursdag som deg? Nei. Men Hitler drepte seg på samme dag, da, så det er jo en litt trivelig dato allikevel.

37. Vil du ha barn? Nei. Jeg klarer jo ikke passe på meg selv engang. I går drømte jeg forresten at jeg fikk et barn og at jeg hyret inn The Shins til å passe på den sånn at jeg kunne flytte min vei og aldri komme tilbake, og så fikk jeg masse kjeft fordi jeg overlot ungen til dopmisbrukere. Jeg vet ikke om the Shins bruker dop, altså, men det er vel heller ikke poenget. Poenget er at underbevisstheten min ikke har noe tiltro til meg.

38. Kan du noen andre språk enn norsk? Joja, jojegog eror etot sospoproråkokgogenoni.

39. Har du noen gang vært i en ambulanse? Nei. Heldigvis.

40. Foretrekker du havet eller et basseng? Havet! Jeg foretrekker havet over alt i verden.

41. Hva bruker du helst penger på? Skrivebøker, rare smykker, øl og billetter (konsert-/teater-/kino-/fly- osv.) Gaver, når jeg får det til.

42. Eier du dyre smykker? Nei. Eller jo, forresten, jeg har et dyrt armbånd som jeg fikk av mine foreldre til attenårsdagen, som et bevis på at de etter atten år med meg ennå ikke hadde lært meg å kjenne. Jeg mister jo alt jeg tar i. Det vet da alle.

43. Hva er ditt favorittprogram på TV? Nå har jeg jo ikke tv, da. Men jeg pleide å være veldig fan av House. Og Nytt på Nytt.

44. Kan du rulle med tungen? Nei. Men da jeg var bitteliten spurte jeg mine foreldre om ikke de også syntes det var underlig at tungen var den eneste muskelen som gjorde akkurat som den ville, helt uavhengig av det hjernen ville at den skulle gjøre, så jeg stoler på at den lærer seg å rulle hvis den noengang finner noen nytteverdi i det. Enn så lenge lar jeg den løpe løpsk og gremmer meg over dumme utsagn i ettertid.

45. Hvem er den morsomste personen du kjenner? Det går mange veldig morsomme folk i klassen min. Ellers er faren min nokså rar, også.

46. Sover du med kosedyr? Nei. Enda jeg er typen til å gjøre det.

47. Hva har du som ringelyd? Pinkys sang fra Kaptein Sabeltann.

48. Har du klesplagg fra du var liten? I utgangspunktet ikke, men forrige gang jeg var hjemme hadde mamma lagt inn et tonn babyklær på rommet mitt - jeg vil ikke engang tenke på hva det er hun prøver å insinuere - og jeg antar noen av dem kan ha vært mine.

49. Hva har du nærmest deg nå som er rødt? En rockering. Eller nei, forresten, den er vel kanskje orange. Da må det være flasken med rød saft som står på badet, for her hvor jeg sitter nå er det ikke noe rødt, faktisk. Jo! Tulla. Det er en rød ramme med et Robert Crawford-dikt i ("Livseksamen" - superinspirerende, anbefaler det absolutt).

50. Flørter du mye? Jeg tror kanskje ikke jeg vet hva flørting er. Dumme Steinerskolen lærte meg ingenting av det jeg trenger å vite.

51. Kan du bytte olje på bilen? Hahahahahaha. Jeg kan knaptnok bytte sengetøy.

52. Har du fått en fartsbot noen gang? Nei. Ikke kommer jeg til å få det heller, for jeg kommer sikkert aldri til å ta lappen.

53. Hva var den forrige boken du leste? Stories to get you through the night.

54. Leser du avisa? Bare nettaviser. Men jeg prøver egentlig å la være, for jeg blir så lei meg, og det viktigste får jeg jo med meg gjennom twitter uansett.

55. Abonnerer du på noe magasin? Niks. Men jeg kjøper =Oslo hver måned, for det skal man.

56. Danser du i bilen? Jeg danser overalt, jeg.

57. Hvilken radiostasjon hørte du på sist? P2.

58. Hva var det siste du skrev ned på et papir? "Når vi dør, blir vi til insekter."

59. Når var du i kirken sist? Hm. Jeg var på Susanne Sundfør-konsert i Nidarosdomen på Valentinsdagen i fjor - teller det?

60. Er du lykkelig? - Akkurat nå? Nei. Nå er jeg mest frustrert. Men sånn generelt? Ja. Ja, absolutt.

Bloggawardstuff

For å holde meg i 2007-Bloggosfæren, slenger jeg med litt awardsnakk. Jeg har nemlig fått bloggaward fra superfine Plosiv. Plosiv er kjendis på twitter og ellers flink til å danse, så jeg er ganske så fornøyd.

Nå. Poenget med sånne er jo at man skal gi dem videre.Men ettersom jeg ikke er helt stødig på dette lenger, så tror jeg kanskje at jeg heller bare skal vinke litt til min desiderte favorittblogger, for da øker jo sannsynligheten for at noen trykker seg inn på bloggen hennes og leser den og blir lykkelige og inspirerte og kanskje viktigst av alt: legger litt press på Johanne så hun skriver litt oftere.

Hurra for Toast og Sirkus.

Sånn. Dette var jammen mye tøv. Nå skal jeg gå og skrive noe mer eller mindre ordentlig. Jeg kommer sterkere tilbake. Lover!

(P.s Om dere skriver/har skrevet sånne 60-lister så vil jeg kjempegjerne at dere tipser meg om det. Det er min favorittform for stalking for tiden, nemlig.)

Det som skulle vært annerledes

Det er uten noen umiddelbart forståelig grunn at han lener seg over bordet og spør om jeg vet hva hun driver med for tiden.

Fordi dette er Bærum og alle her heter det samme, gjentar jeg navnet hennes med et etternavn, en hårfarge og et spørsmålstegn bak - mener han den henne? - og han nikker.

"Nei", sier jeg, jeg rynker brynene og tenker etter, prøver å huske, leter etter minner. Tråler lynraskt gjennom gamle parfymer og pannelugger og nachspiel på fremmede kjøkkengulv og friminutt og engelsktimer, "jeg har ikke sett noe til henne siden begynnelsen av videregående, faktisk."

Og han trekker pusten, ser meg ikke i øynene; vi stikker fingrene våre i telysene foran oss, presser fingerspissene mot hverandre og kjenner hvordan stearinen størkner og blir rar og kald og hard og glatt, før den endelig sprekker.

"Hvordan det?" spør jeg. "Hva med henne?"

"Det var synd på henne, var det ikke?"

"Jo... " sier jeg.

"Hun hadde det ikke så greit. Med selvtilliten og skolen og kjipe folk og sånt."

"Nei..."

Og jeg sitter urolig på stolen, vipper ølglasset frem og tilbake mellom høyre og venstre hånd. Vet at det er dumt å ha dårlig samvittighet for å ha hatt det bra. Vet jo det. Alle kan ikke være lei seg samtidig bare for å være solidariske. Jeg vet det også. Selvfølgelig vet jeg det.

"Var du der da vi lekte Nødt eller Sannhet hos Magnus den gangen?"

"Ja?" sier jeg.

Jeg registrerer at noen skifter musikk til noe sånt som jeg elsker og han hater.

"Jeg måtte kysse henne" sier han, "jeg hadde brukt opp alle nektene mine, og så sa Aleks at jeg måtte kysse henne, og alle stod der og lo og tok tiden - tok tiden! Herregud, så jævelig kleint egentlig, vi måtte kline i tre minutter på sekundet - og jeg ble mobba for det i sånn... et år etterpå."

Jeg nikker. Jeg husker det.

"Men greia var", sier han, "at hun egentlig var veldig pen. Jeg var faktisk glad for at jeg ikke hadde flere nekt igjen. Jeg mener.. hun var jo egentlig ganske kul. Rar, men kul, ikke sant?"

Glasset hans er tomt, men han slipper det ikke likevel.

"Tenk om du hadde fortalt henne det" sier jeg.

Han svarer ikke.

Når han kommer tilbake fra baren så snakker vi om musikk og ingenting annet.

Hermeleken

Aller helst vil jeg kjenne alle.

Jeg vil vite hva alle driver med, hva alle tenker, hva de gjør når de står opp, hvordan de spiser tacoen sin (ingredienser, tilbereding, hva legges på først, hvor mye tørkepapir trengs, mais?, osv), hvilken bok de gråter av og hvilken de bare sier at de har lest ferdig, men som de egentlig aldri kom seg gjennom fordi den var så usannsynlig kjedelig.

Jeg vil vite alle de små tingene.

Og aller helst vil jeg vite de små tingene som de ikke vil at jeg skal vite.

På lørdag gikk jeg skitur i jeans. Buksene ble først så våte og deretter så kalde at de frosset fast i beina mine (vel; i strømpebuksene); jeg klarte ikke ta dem av uansett hvor hardt jeg trakk, jeg måtte gå i dusjen med buksene på for å tine dem. På badet har lyset gått, så nå for tiden dusjer jeg i mørket. Jeg kunne naturligvis ha ringt vaktmester og bedt ham hjelpe meg (med lyset, ikke dusjingen eller bukseavtrekkingen), men for å få besøk må jeg jo rydde badet, og for å rydde badet må jeg ha lys. (Og lyst, forsåvidt, men dét er jo en annen sak.) Livet er jammen en komplisert lek.

Da jeg vel og vakkert hadde klart å skrelle av meg buksene, og dessuten også John Lemon-tskjorten min, ble jeg minnet på at jeg i realiteten var fornuftig kledd; jeg hadde bare glemt at jeg faktisk hadde på meg sports-bh! (Sports-bh: så stygt at det nødvendigvis også må være fornuftig.)

Problemet var jo bare at jeg ikke kunne vise frem bh-en til gud og hvermann for slikt gjør man tross alt ikke, jeg fikk med andre ord ikke gjort noen oppmerksomme på den, og derfor var det altså at alle mine skikamerater gikk rundt i den villfarelse at jeg var en idiot og slett ikke i stand til å kle meg for tur og bevegelse.

Alt dette har fått meg til å tenke på to ting:

1. Hvordan bestemmer jeg egentlig hva det er jeg trenger å sensurere her i verden? Hvorfor sensurerer jeg i det hele tatt? Hvordan ble jeg sånn her?

Alle roter jo på badet. At jeg ikke vil slippe inn vaktmesteren er sånn sett aldeles idiotisk. Det er vel mye pinligere at jeg ikke klarer å skifte et skarve lysstoffrør enn at jeg har et par (kilo) klær på gulvet.

Og de folka jeg går på ski med, de har sett meg i bikini. Mange ganger. Det er altså ingen store overraskelser der i gården.

Nå har skifølget naturligvis ikke egentlig noe ønske eller behov om å se meg i sports-bh og iallefall ikke når vi er ute på tur i den fine naturen, men dét er heller ikke poenget. Poenget er at jeg av en eller annen grunn har fått det for meg at jeg ikke kan vise den frem, ikke engang for å bevise at jeg ikke er dust, som jo ellers er mitt overordnede mål med livet!

Det er åpenbart at denne sensurgreia har tatt fullstendig overhånd.

2. Hvilke saker er det alle andre sensurerer? Hva er det folk går rundt og tenker på, men ikke forteller? Hvilke lyspærer har gått, hvilken farge har naboene på undertøyet sitt, hva er den dummeste tingen de har gjort det siste døgnet? Hvem fylleringte menneskene jeg ser på gata til på lørdag, hva var den ekte grunnen til at de kom for sent på jobb på tirsdag, hvilke hemmeligheter på postsecret.com er det som gir dem en klump i halsen? Hvilken kroppsdel ville de ha endret om de fikk sjansen, og hvilken musikk er det de hører på når spotifyen deres ikke er koblet til facebook?

Om alle skulle skrevet ned det pinligste de hadde bedrevet samme døgn på små kartongkort: hva ville det stått? Og hvor ofte ville vi som fikk lese, være enige i at det var noe å være flau over?

- Skjønner dere hvor vanskelig det er å være meg? Jeg er så fryktelig nysgjerrig. Det er det som er problemet mitt. Så fryktelig, fryktelig nysgjerrig. Det vokser spørsmålstegn i fingeravtrykkene mine.

Det hjelper å ha twitter. Folk sensurerer lite på twitter.

Og det hjelper å lese blogger. Mange bloggere svarer på sånne "60 spørsmål om meg"-memeer, og da kan jeg sitte og stalke dem i ro og mak. Innbille meg at jeg kjenner dem, forstår dem, kan dem, "nå har jeg runda Ida Jackson", liksom, "bring on the next person!"

Jeg liker folk som blogger om å gå barbeinte hjem om natta eller om en krangel med noen jeg ikke kjenner eller hvordan det lukter når de lener seg over rekkverket på verandaen og det er som om hele Oslo by ser på dem med de små, glitrende vinduene sine, som et mangeøyet monster.

Jeg liker at folk vil fortelle meg alt.

Jeg liker å lese historier fortalt fra førstepersonsperspektiv, fordi jeg føler at jeg får lov til å tenke som et annet menneske en liten stund. Late som at jeg vet hvordan det er å være alle andre enn meg.

Sette meg inn i hvordan det er å være en person uten telefonskrekk, for eksempel, eller hvordan det er å være redd for havet. Hvordan det kjennes å være en sånn en som ikke liker å gå med kjole eller en som savner russetiden, å ha ekte problemer eller ingen problemer i det hele tatt, å være en sånn en som tør å pakke alle sakene sine i en koffert og flytte alene til et annet kontinent. Å ikke være redd for å legge meg på et fremmed sted, bare for å våkne neste morgen og innse at sannheten faktisk er at det er helt omvendt: at stedet kjenner seg selv, og at det er jeg som er fremmed.

Jeg liker å se filmer som handler mer om karakterene enn om hva karakterene opplever; handlingen er liksom bare der for å vise hvordan hovedpersonen tenker og oppfører seg i ulike situasjoner. Gi meg lange, sære dialoger. Fortell meg om de tre tingene her i verden som karakterene ikke kan klare seg uten. Om hvem de ville ha kyssa om de fikk sjansen. Om hvilken sang de mener beskriver livet deres. Hvilken høytid de liker best, og hva de ville kledd seg ut som dersom de hadde fått fri tilgang på et kostymelager i Hollywood, og hva de synes lukter best av villkaprifol, syriner, parkeringshus og eksos.

Jeg liker å bruke litt lenger tid enn strengt tatt nødvendig på å putte varer i vesken min etter å ha betalt for meg på matbutikken. Da kan jeg nemlig se hva kundene bak meg i køen kjøper. Jeg liker å finne på små livshistorier til dem, utifra de seks-sju sakene de handler og måten de sier "takk" og "hade" til kassadamen på. Kanskje innbiller jeg meg at vi kunne ha blitt venner, kunden og jeg, fordi vi begge kjøper bringebær og/eller nugatti max. At vi kunne dratt hjem og ligget på gulvet i stuen og hørt på Garman og spist Troika.

Og når folk kjøper tamponger og iskrem men smiler hjertelig til personen i kassa allikevel, så får jeg plutselig så lyst til å klemme dem.

Jeg ser for meg at de går hjem, lener seg tungt mot døra mens de vrir nøkkelen rundt, at de slipper vesken på gulvet og sparker av seg skoene i én bevegelse, at de synker ned i en sofa og ser på Jeeves & Wooster på dvd, klemmer en hånd mot korsryggen og håper at en eller annen nabo skal oppfatte tankesignalene om at overraskelseskakao faktisk kan redde liv.

Jeg vil så gjerne kjenne alle. Jeg vil vite hvilke sangtekster dere ville ha tatovert på kroppen, hvor og hvorfor.

Jeg vil at vi skal dra ut og danse hele natten og le dagen etter av at ingen av oss har rytmesans. Jeg vil at dere skal fortelle meg om lapper dere sendte på ungdomsskolen og om nattbad og om byer dere har besøkt, om dyr dere håper at finnes, om hvordan dere ser ut på innsiden når dere har mareritt.

Jeg vil snakke med folk om den rareste dagen i deres liv, eller den vanligste.

Om whisky i kaffen eller kaffe i whiskyen.

Om hva dere helst vil utforske av verdensrommet og Marianergropen, om dere jobber best om kvelden eller om morgenen.

Om hva dere tenker på når dere løper på tredemølle, om dere synes det er skummelt å gå på konsert alene, om hvor mange ganger om dagen dere savner pappaen deres (gjennomsnittlig), om det er dager der hele maskineriet går litt treigt fordi dere skulle ønske så inderlig sterkt at dere gikk på Hogwarts. Om dere er redde for at dere skal bli voksne uten å merke det, at dere skal dø uten at dere får sagt farvel til dere selv først.

-

Noen ganger ligger jeg våken hele natten med en slags underlig, gnagende følelse av at jeg ikke lever sånn som det er meningen at man skal leve, at jeg ikke får det til ordentlig, og at jeg er den eneste som ikke kan se det. Litt som den lille katastrofen i fotballdrakt (størrelse 6-8 år) som tror at han kan spille, men som dessverre har like lite ballkontroll som han har selvinnsikt.

Jeg vil bare vite at jeg er inne på noe.

Eller i det minste at dere sliter litt, dere også.