NesteRussekjærlighet

Han var ikke fornøyd.

Det var varmt ute, men han skulle ikke bade.

Folk er pingler - de vil heller varme ihjel på land enn å våge seg en bitteliten tur ut i sjøen. Vikingene vrir seg i gravhaugene sine.

I tillegg hadde han gitt bort champagneflasken sin.

"Hvorfor det, da?"

Jeg snurret korken på farrisen min rundt og rundt. Han sjanglet litt. Rundt og rundt.

"Jeg ville være snill", mumlet han.

"Snill mot russen."

Hello Kitty og jeg sendte hverandre megetsigende blikk. Vi hadde sett det før: ubehøvlede tredjeklassinger i røde bukser og med et enormt alkoholbehov kommer stadig oftere armert med vannpistol for å ta det som taes kan. 

"Folk klager så mye på russen", fortsatte han, "og det er jo ikke noe hyggelig."

Dette var nytt. Stockholmssyndromet? Forsvarte han nettopp tyvene?

"De spiller for høy musikk, sier folk. De bråker og er uansvarlige og frekke og sånt. Får så mye pes."

Her lot han kroppen sige ned på en benk på bussholdeplassen. Da han tiltet hodet bakover, kunne jeg så vidt skimte snus over tennene hans. 

"Jeg liker russen, jeg", prustet han. "Så jeg tenkte jeg skulle være litt hyggelig mot dem. Så da ga jeg dem shjampanjen. Pokker."

Et eller annet sted satt det vel en russ og klødde seg tenksomt i hodet med den ene hånden og bælmet en fremmeds drikke med den andre.

Han var slett ikke fornøyd.

42? Nei. Kaffe.

Jeg tror jeg har funnet sjelevennen min. Problemet er bare at jeg ikke liker den.

 Vi klarer ikke holde en samtale gående, og dessuten kommer den fra asker, om jeg har skjønt det riktig. Kanskje var det drammen, forresten. Men det går vel under samme greia.

Ikke bra, ikke bra. 

Men den er tankeleser, og den er fryktelig flink til å si akkurat det jeg sitter og tenker på - enda så sært det er, selv i mitt eget hode - eller gi seg til å synge på den sangen jeg har på hjernen, uten at jeg har sunget på den, og uten at den er spesielt kjent. 

Men, men. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe. Nå kan jeg skryte villt og hemningsløst av at det finnes noen der ute, noen som ikke synes jeg er rar, noen som tenker det samme som meg uten at jeg har manipulert den til det.

"One womans trash, another womans treasure."

For et idiotisk ordtak. Stemmer jo ikke i det hele tatt.

En jentes søppel er søppel.

Èn jentes skatt er plutselig alles skatt, enda den både ser ut som og lukter sterkt av bananskall, kun fordi hun tilfeldigvis er tett i nesa og halvblind, og derfor tar ham for å være gullmynter og sjokolade. 

Og plutselig skal alle jentene hoppe på ham, enda han snuser og de ikke ville tatt i ham med pølseklype engang for et par-tre dager siden.

Gutter er faktisk litt som aksjer (iallefall som sånn som jeg tror aksjer er, da.). Frem til den første av ulike årsaker (desperasjon, depresjon, halvblindhet, alkoholmisbruk, ungdomsopprør mot foreldrene, tapt veddemål eller lignende) bestemmer seg for å ta det første steget, er den stakkars fjotten ubrukelig. Om den første først blir solgt, vil kursen stige fort-fort-fort. Og alle vil elske ham. Enda han røyker som en skorstein og liker å høre på trance.

Ja ja. Om det gjør dem glade, så.

Han ser iallefall lykkelig ut. Litt forvirret, men så avgjort lykkelig. 

Jeg lurer på om det finnes noe finere enn såpebobler.

Pink Floyd kjøpte tre bokser i dag, også satt vi i vannkanten og blåste. 

Jeg har prøvd dansekostymer som klør, og jeg har vært på konsert i asker. 

Jeg er helt utslitt etter en veldig, veldig stressende dag, og jeg tror jeg er litt solbrent på den ene leggen, men jeg tror det var vært det. 

Hvor fyller bussene bensin?

Ubehagelig

Sjekk meg. Les meg.
NÅ.
Kom, kom. Jeg vet du vil.

Mh. Nei, egentlig ikke. Jeg sover på verandaen.

Åjo, men kom igjen, da. Ensom, nå.

Det er 21 grader ute. Jeg kommer ikke inn nå.

Men er du ikke litt nysgjerrig, da? Maren. Komme, da, Maren. Maren?

Jeg har hatt tentamen i dag. Og på mandag. Jeg er skikkelig lei.

Ja, men da er det jo fint å komme å sjekke at du kan ta deg helt fri? Komme, da.

Nei.

Du blir solbrent?

Mhfm. Greit da. $%&/*@ maselama..

Hurra!

Skavinåse. Itslearning.com. Sjekke prøveplanen sin, nå.
Hm. Det lyser rødt på musikk, dans, drama..? Det gjorde da ikke det i går?

Niks! Det betyr at jeg har nyheter til deg! Helt dagsferske! Løp og kjøp! Øh, jeg mener, løp og les!

UÆÆ!!!
TENTAMEN I MUSIKK DANS DRAMA I MORGEN???

Jepp! Høhøhøøø..!
Ha en fin dag, da, Maren.


Lærerne mine hater meg, og itslearningen min er sleip og rød og skadefro.
Er det rart jeg er gretten..?

Jeg vil være sikkerhetsnålen din

Jeg har nesten glemt deg.
Du er blitt til "en jeg pleide å være venn med".
Du er redusert til et kaldt gufs av utelukkende negative følelser;
Nostalgi ("Alle de fine stundene vi hadde sammen som aldri kommer tilbake..")
Forvirring ("HEI! Nei, vent. Ikke "hei" lenger, nå. Vi er jo ikke venner.. hva i huleste skjedde, egentlig?")
Tap (Savn. Å våkne opp uten en venn du pleide å ha er som å finne ut at du har mistet den sikkerhetsnålen som holdt hele kjolen din oppe. Du merket den ikke da den var der, men fysøren, så godt det merkes når den er borte!)
Flau ("Ågud. Skal vi si hei, nå? Klemme, kanskje? Hva mer kan vi snakke om? Hjelp! Pinlig stillhet!")



Men vi var jo gode venner.
Problemet er at det åpenbart bare var skolen som holdt oss sammen.

Jeg har mistet andre venner også.
Flere sikkerhetsnåler. Skapet bugner av kjoler jeg aldri mer skal ta på meg.
Folk jeg ikke danser med lenger.
Mennesker jeg ikke ser på teateret mer, fordi jeg ikke spiller teater.

Hvordan vet du om du er venner med folk fordi du liker dem, ikke bare fordi det er naturlig?
Og har det egentlig noe å si? Er du mindre lykkelig med venner du kjenner gjennom skolen enn dem du traff på en festlig, random måte da du spiste cookies i frognerparken?

Noen ganger lurer jeg på om jeg velger vennene mine i mangel på noen bedre.
Eller kanskje fordi jeg vet hva slags folk jeg ikke liker, så så lenge de ikke er sånn, så er de godtatt?

Men så kommer jeg til å huske på hvor fine vennene mine er, og slår de negative tankene fra meg.
Dersom jeg velger (og det ikke er omvendt, at de velger meg), så velger jeg fordi de er geniale mennesker. (Og gjerne litt rare også.)

Det er tross alt ikke bare jeg som mister kontakten med folk. Folk mister kontakten med meg også. Jeg er elendig med ansvar, og et helt vennskap er altfor dyrt til å la meg passe på alene.

Paranoidkamera

Jaok, da. Så er ikke bildet så veldig heldig. Spesielt med tanke på at kjolen fremhever et ikke-eksisterende tvillingpar i mageregionen.
Men filmen er dyr, og fangsten må jo nesten dokumenteres, sååå.. ja.




[Dessuten er jeg nå stolt eier av en iskaffemaskin(!), og andre skjønne saker som vil gjøre livet mitt mye enklere å leve. Vel, ok da. Morsommere å leve. Hurra!]

Ros

Kjære vesle bloggerby.
Jeg tar meg nå en kort pause i min fordypning i Henrik den åttendes liv og røre, for å si noe som er blitt sagt før.
(Og til mine øvrige fire lesere som ikke sitter og hakker på egne blogger, men bare gjør dagen min lysere ved å kaste glans i kommentarfeltet: beklager om dere føler dere en anelse utestengt. Hvis dere scroller ned til forrige innlegg, finner dere en søt sang dere kan høre på så lenge.)

Altså.
Kjære vesle bloggerby.
Jeg synes virkelig at dere er veldig flinke, alle sammen. Det går ikke en dag uten at jeg leser minst 20/25 blogger - enda jeg ikke er noe flink til å kommentere. Noen lærer meg litt politikk. Andre forteller meg det jeg trenger å vite om kultur. Noen gir meg forståelse for sykdommer jeg visste lite om i utgangspunktet. De aller beste inspirerer meg til å sette meg ned i flere timer og hakke løs på boken min, for så å slette alt sammen fordi jeg ikke klarer å skrive i nærheten av like godt. Et par av dere har drevet meg til tårer, og de aller fleste har fått meg til å le høyt og skingrende på biblioteket så mekkenguttene har sendt meg nå-har-det-rabla-for-dramajenta-blikket. Kattebloggerne roer meg ned når jeg er oppskaket, og de såkalte "elite"-bloggerne har dukket opp i drømmene mine gjentatte ganger. En viss blogger har hjulpet meg til å komme over angsten for trøndere.
Og nynorskbloggerne har fått meg til å skjønne at nynorsk faktisk ikke nødvendigvis er djevelens verk.

Kort sagt: jeg elsker dere.
Dere er fantastiske bloggere.

Her kommer men-et:
Et menneske som blogger, må jo ha et visst ønske om oppmerksomhet. Det sier seg jo liksom selv. Vi skriver jo tross alt, i teorien, for hele verden.
Og er det noe ungdomsskolen har lært oss, så er det at putter du fem-seks mennesker med et visst oppmerksomhetsbehov i samme rom, så blir det bråk.
Det kan kanskje ikke forventes annet, når tusenvis av de samme menneskene blir plassert i samme bloggsal. Greit nok.
Det jeg derimot synes at kan forventes, er helt normal høflighet.
Vi skriver ikke lister med "mine fem kjipeste kollegaer" på en post-it og henger den opp på oppslagstavla på jobben, gjør vi vel? Nei. Unødvendig, og vanvittig dårlig gjort. Ja, selv om det ikke er direkte slemt ment.
Vi sender ikke mail til alle elevene på skolen om at Karianne i c-klassen, hun altså, hun er sikkert skikkelig hyggelig og flink til å slå hjul og sånt, men du og du, så stygge klær hun har.
Om vi er uenig med noen i et selskap, så tar vi dem til siden og krangler med dem privat. Vi tar ikke med oss to-tre venninner som tilfeldigvis er de peneste jentene på festen og dermed også de med mest innflytelse, og sier "du er ikke velkommen på festen lenger. Ha dæ hjem ditt spøkels, du e hæsli."
Vi gjør bare ikke det.

Jeg synes det er hyggelig og underholdende å ha litt metablogging av og til. Jeg synes det er fint å se at bloggere ikke bare bryr seg om seg selv, men også om andre. Og ikke bare om andres meninger, men også om andre som bloggere.
Men om vi skal fortsette med å skrike til hverandre fra hver vår ende av bloggsalen, synes jeg vi skal droppe bloggbashing, negative lister og stygge ord som går på person.
Da synes jeg vi skal rope ros, for det er det nok av folk som fortjener her inne.

Sånn, da var dèt sagt. Igjen. Nåh, Henrik, hvor var vi..?

God helg!

Pinky's sang.
Smelte.



"Selv om jeg er liten, vil jeg gjerne være stor."